En mutt og sorgtung Bastian Rambjør forlot kåk og kone i Playa del Carmen og satte kursen mot Mexico City med klump i halsen. Stedet der kriminaliteten styrer hverdagen, der jordskjevla står i kø og sunkehull og narkotika spiser opp byen innenfra, bit for bit. Dit skulle jeg for å hente min nye identitet, som faktisk ikke var så ulik den jeg var fra før. Kirsti hadde fått litt cash og bank-ID`n min, slik at hun ihvertfall kom seg trygt hjem om jeg ikke skulle returnere. Noe støtte fra reiseforsikringsselskap kan man uansett ikke basere seg på...
100 mil i buss og fly og bil, og 5 timer senere var jeg framme på flyplassen i Mexico City. Et raskt skue fra flysete før landing gav meg det bestemte inntrykk at dette ikke var noe blivende sted, selv om flyselskapet Volaris prøvde det beste de kunne med å servere gratis tequila til passasjerene på flyturen for å komme i riktig sinnsstemning. Så nå var det bare 8 timer til Norges Ambassade åpnet... Jeg sendte den obligatoriske sms`n til kona om at flyet heller ikke idag hadde styrtet, slik at Jon Blund tok et besøk og nattesøvnen hennes kunne inntreffe med trygghet. Igjen viste det seg at researchen min på forhånd var skandaløs, jeg trappet opp i Mexico City med shorts og skjorte, mens mine mer rutinerte flyplass-sove-over-brødre/søstre låg langs vegger, tak og gulv med boblejakke, skjerf og ullhuve; det var ca. 10 grader celsius både ute og inne. Både høydemeter og klimasone skiller hovedstaden fra det karibiske hav erfarte jeg. I beste Lars Monsen stil søkte jeg nattely og sikkerhet mellom en poleringsmaskin som stod til lading og en ustabil søppeldunk. Ryggsekken ble til hodepute, puta ble til rompevarmer og medsendt roman fra Kirsti holdt føttene oppe fra det kuldeførende marmorgulvet, en villmarkens sønn er jo ikke helt hjelpesløs. Etter 30 minutter meldte både struma, brokk og podagra sin ankomst, så overlevelsesinstinktet ba meg stå opp og gå!
I en time beundret jeg en vasker som med kjærlig grep om svaberkosten feiet den samme kvadratmeter store flekken i ankomsthallen igjen og igjen, og igjen og igjen. Tror ikke han hadde provisjon... I kulden søkte jeg toalettet sin lune biovarme der rengjøringspersonalet hadde vasket i timesvis, men var fortsatt ikke rent. Kl 05.00 åpnet et koselig bakeri, og jeg kjøpte 2 skillingsboller til frokost. Som Kirsti har bemerket og bevist, så blir jeg av ukjent grunn stresset av flyplasser, og dette overføres til en nervøs reisemage, som igjen resulterte i atter et toalettbesøk. Dilemmaet jeg da møtte var; kan jeg gå tilbake til bakeriet og sette meg ned på den samme plassen, selv om jeg tok med meg sekken og dro, eller må man kjøpe noe mer for å få innpass på nytt?? Som min kjære svigerinne Mari sier; "eg blei litt i stuss". Ønsker gjerne den gjengse allmenhet sin betraktninger og tanker om dette. Nærmere kl 7 dristet jeg meg til å innta taxi-køen, og med følgende innøvd spansk setning klar: Io nach Real Embajada de Noruega, Avenida Virreyes, Col. Lomas Virreys 1460, inn and out sinco minuto, para returnado Aeroporto International de la Ciudad de Mexico, terminal 1 gate B, schnell. Det ble antydning til slåsskamp for å frakte denne kapitalsterke lettlurte gringoen, de flirte og lo, mens jeg slo tilbake med 2 forhåndsbetalte billetter og et nordmørsk sjarmørende smil. Erfaren verdensvant globetrotter da vættu! Jeg fikk en eldre herremann med sølvmanke til sjåfør, noe som skulle bli et gullfunn. Taxi-nummeret var 0012, og han fikk kjapt kallenavnet "Agent 0012, Sølvreven". Sølvreven snakket like godt engelsk som et nyfødt argentinsk barn. Habla usted Espanol? spurte han. No no no, var mitt lattermilde svar. Jeg funderte på om jeg skulle synge Los del Rio sin verdensplage "Macarena" for å motbevise min egen påstand, men frykten for å bli kastet ut på åpen gate i narkobaronenes brutale underverden kuet elegant min strupe og stemmebånd fornuftig nok. Vi traff åpningstiden kl 8 på minuttet, jeg spanderterte en sjokolade på Sølvreven (niste fra Kirsti) mens han pusset vinduene for smog, og entret Norges Ambassade for Latin-Amerika. Der ble jeg først tilbudt Sjømannstjenestebevis før de oppfattet mitt egentlige ærende med anmodning om nytt pass fra moderlandet. Både førstesekretær, kabinettsekretær og generalsekretær løp rundt seg selv som hodeløse høns for å finne mitt nye identifikasjonspapir, da trådte en autoritær mannsperson med dokumentmappe og dress inn i lokalet. "El Chefe", selveste ambassadøren, Arne Aasheim, tok et raskt overblikk, gikk målrettet frem og fant målet for reisen, mitt nye pass. Man leker ikke sjef, det er noe man er. Etter en høytidelig seremoni og reisetips til Belize, bukket og neiet jeg andektig og stormet ut.
Jeg løp mot Sølvreven med passet veivende i lufta, han klappet jublende i hendene og hoppet i bilen. "Aeroporto pronto", sa jeg (vet ikke om pronto er spansk engang). Men han skjønte tydeligvis budskapet. Vi kikket begge på klokka, våre blikk møttes i sladrespeilet, og han nikket med et smil. Den halvrustne Toyotaen tok av i tredje gir slik at jeg låg langflat bak i hattehylla. Vi feiet forbi den kinesiske ambassaden, der en uheldig mexicaner hadde fått motorstopp. Rundt ham stod 2 politibiler med blålys, og 4 bevæpna politi, vet ikke hvem som var varmest, den stakkars mexicaner`n under panseret eller den rykende motorn. Du kødder ikke med kineserne, selv i Mexico. Uansett, agent 0012 må være bydels-mester i smutthull og filskifting. På 100 meter, i fart, hadde han skiftet 4 veifiler, selv om utgangen fra hovedveien gikk over fotovergangen. Og det er en kraftig prestasjon da tettheten av biler tilsa at rushtrafikken i Oslogryta fortonet seg som en laber søndagsutflukt i forhold. Han hadde brutt alle kjente og ukjente fysiske lover og veitrafikkregler, men det hindret han ikke fra å tute og gestikulere på både militære kjøretøy og politibiler med maskingevær på taket, koslig by!! På rekordfart var vi tilbake på flyplassen, i god tid til flyavgangen min. Jeg rakte fram handa og gav ham en pakke med svarte dubloner som takk for iherdig innsats og en minneverdig kjøreopplevelse, nemlig oreokjeks! Agent 0012, sølvreven, var smilende fornøyd og vi skiltes som gode venner! Språk er fasinerende og flott, men det hadde vært en fordel om alle snakket det samme morsmålet! Hjemreisen minnes jeg vakt, da jeg var i tilnærmet koma-tilstand. Jeg tok meg selv i å synge på Marius Muller`s udødelige "Carmen, Carmen, ååhh du stråler...." da jeg halvt slepende entret bussen tilbake til Playa del Carmen. Der på bussholdeplassen ventet min egen solstråle, og med hete omfavnelser var jeg endelig tilbake hos min kjære kone!!! En lang kveld-natt-morgen-formiddag var over, og Bastian Rambjør sovnet med sitt nye pass under en parasol på stranda.
100 mil i buss og fly og bil, og 5 timer senere var jeg framme på flyplassen i Mexico City. Et raskt skue fra flysete før landing gav meg det bestemte inntrykk at dette ikke var noe blivende sted, selv om flyselskapet Volaris prøvde det beste de kunne med å servere gratis tequila til passasjerene på flyturen for å komme i riktig sinnsstemning. Så nå var det bare 8 timer til Norges Ambassade åpnet... Jeg sendte den obligatoriske sms`n til kona om at flyet heller ikke idag hadde styrtet, slik at Jon Blund tok et besøk og nattesøvnen hennes kunne inntreffe med trygghet. Igjen viste det seg at researchen min på forhånd var skandaløs, jeg trappet opp i Mexico City med shorts og skjorte, mens mine mer rutinerte flyplass-sove-over-brødre/søstre låg langs vegger, tak og gulv med boblejakke, skjerf og ullhuve; det var ca. 10 grader celsius både ute og inne. Både høydemeter og klimasone skiller hovedstaden fra det karibiske hav erfarte jeg. I beste Lars Monsen stil søkte jeg nattely og sikkerhet mellom en poleringsmaskin som stod til lading og en ustabil søppeldunk. Ryggsekken ble til hodepute, puta ble til rompevarmer og medsendt roman fra Kirsti holdt føttene oppe fra det kuldeførende marmorgulvet, en villmarkens sønn er jo ikke helt hjelpesløs. Etter 30 minutter meldte både struma, brokk og podagra sin ankomst, så overlevelsesinstinktet ba meg stå opp og gå!
I en time beundret jeg en vasker som med kjærlig grep om svaberkosten feiet den samme kvadratmeter store flekken i ankomsthallen igjen og igjen, og igjen og igjen. Tror ikke han hadde provisjon... I kulden søkte jeg toalettet sin lune biovarme der rengjøringspersonalet hadde vasket i timesvis, men var fortsatt ikke rent. Kl 05.00 åpnet et koselig bakeri, og jeg kjøpte 2 skillingsboller til frokost. Som Kirsti har bemerket og bevist, så blir jeg av ukjent grunn stresset av flyplasser, og dette overføres til en nervøs reisemage, som igjen resulterte i atter et toalettbesøk. Dilemmaet jeg da møtte var; kan jeg gå tilbake til bakeriet og sette meg ned på den samme plassen, selv om jeg tok med meg sekken og dro, eller må man kjøpe noe mer for å få innpass på nytt?? Som min kjære svigerinne Mari sier; "eg blei litt i stuss". Ønsker gjerne den gjengse allmenhet sin betraktninger og tanker om dette. Nærmere kl 7 dristet jeg meg til å innta taxi-køen, og med følgende innøvd spansk setning klar: Io nach Real Embajada de Noruega, Avenida Virreyes, Col. Lomas Virreys 1460, inn and out sinco minuto, para returnado Aeroporto International de la Ciudad de Mexico, terminal 1 gate B, schnell. Det ble antydning til slåsskamp for å frakte denne kapitalsterke lettlurte gringoen, de flirte og lo, mens jeg slo tilbake med 2 forhåndsbetalte billetter og et nordmørsk sjarmørende smil. Erfaren verdensvant globetrotter da vættu! Jeg fikk en eldre herremann med sølvmanke til sjåfør, noe som skulle bli et gullfunn. Taxi-nummeret var 0012, og han fikk kjapt kallenavnet "Agent 0012, Sølvreven". Sølvreven snakket like godt engelsk som et nyfødt argentinsk barn. Habla usted Espanol? spurte han. No no no, var mitt lattermilde svar. Jeg funderte på om jeg skulle synge Los del Rio sin verdensplage "Macarena" for å motbevise min egen påstand, men frykten for å bli kastet ut på åpen gate i narkobaronenes brutale underverden kuet elegant min strupe og stemmebånd fornuftig nok. Vi traff åpningstiden kl 8 på minuttet, jeg spanderterte en sjokolade på Sølvreven (niste fra Kirsti) mens han pusset vinduene for smog, og entret Norges Ambassade for Latin-Amerika. Der ble jeg først tilbudt Sjømannstjenestebevis før de oppfattet mitt egentlige ærende med anmodning om nytt pass fra moderlandet. Både førstesekretær, kabinettsekretær og generalsekretær løp rundt seg selv som hodeløse høns for å finne mitt nye identifikasjonspapir, da trådte en autoritær mannsperson med dokumentmappe og dress inn i lokalet. "El Chefe", selveste ambassadøren, Arne Aasheim, tok et raskt overblikk, gikk målrettet frem og fant målet for reisen, mitt nye pass. Man leker ikke sjef, det er noe man er. Etter en høytidelig seremoni og reisetips til Belize, bukket og neiet jeg andektig og stormet ut.
2 kommentarer:
Førr ei reiseskildring, Herr Rambjør!
Sjavironi - lenge leve!!
Du må jau ha fonni dæn beste søveplassen på heile flyplassen.
Når det kjæm ti dilemmaet ditt mæ Kafèbesøk-dobesøk-retur til samme kafè... Eg æ neimenn ikkji sikker! Det va verkleg ei nøtt. Hvis det æ tidleg på morgon og få kundar, slik at personalet kjænner deg att - då æ det velkommen inn...
Hvis ikkji, hmm.. Det æ jau i såfall bre å sitte ti ein bli kasta ut?
Lykke ti mæ ny identitet. Ny start, nye møgleghetar.
Det va fint å høyre at det va ei lykkeleg gjenforening :)
God tur vidare"
Å hoi, d foregår i den store verden, med både uteliggertendenser, unevnelig magetrøbbel og hete omfavnelser! Det siste kunne vi blitt spart for detaljene om, utenom det e d flott med detaljer og info - Mexico City minutt for minutt :-)
Legg inn en kommentar