Maun - stedet som reddet Botswanabesøket vårt

Nå skulle jeg gjerne sagt at jeg ligger i en botanisk hage på tepper fra Etihad Airways, og ser utover Harbour Bridge, Operahuset og havna i Sydney og skriver blogg om Maun i Botswana, mens Kirsti spiser jordbær og leser om rompe-krisen til Kim Kardashian, men.... det kan jeg ikke, for jeg sovnet....!

Men nå ligger jeg i øverkøya på et rotete og sjabert hostel og skal skrive blogg om Maun, mens Kirsti leser bok i naboøverkøya, en spanjol sover, og en italiener/columbianer som skal spare for å studere film i Spania og som nå skal jobbe i Australia som fisker, pakker sekken! =)

Maun ja.... Det ble stedet som på mange måter reddet Botswanabesøket vårt, det stedet som gav oss en bitteliten smakebit av hva landet har å tilby. Skal man få fullt utbytte av Botswana, så trengs det 4wd, og vår nygnist hadde maks 1 1/2 wd. Vi kjørte fra Victoria Falls i Zimbabwe, traff igjen den trivelige grensevakten som slapp oss inn i landet. Han lyste opp og; "Har du det bra?!" på godt norsk! Fin fyr! Så ble det rene elefant-safarien i et par timer, alt fra store flokker med små søte unger, til gamle matroner og eldre returbukker. De siste timene før Maun ble av den krevende sorten. Vi somlet med avreisen fra Vic Falls fordi vi hadde problem med å ta farvel med vår kjære Zimbabwiske hund, og belønningen ble kjøring i mørkret. Ikke å anbefale i Botswana.... Potholes i veien som noen vulkankrater som ville dra oss ned i dypet, kyr i tusentall som nektet å flytte seg før vi truet med å smøre dem inn i BBQ saus, esel som er... ja, sta! Og svartkledte afrikanere uten refleks som perfekt går i ett med nattemørket! Med øynene i kryss og kona i vater, kom vi fram til Old Bridge Backpackers. Der fikk vi teltplass under det mest regntette og største treet, og sovnet snart til nabolyden fra kloakkpumpa som kvernet oss i søvn under stjernehimmelen.

Old Bridge Backpackers ligger virkelig idyllisk til ved ei stille elv, og ja, ei gammel bro! Godt observert! =) Her samles de britiske prinsene når de skal avkoble med lystig lag og umajestetisk oppførsel, så vi har litt royal smak angående valg av overnattingslokalitet. God smak og dårlig råd, luksusfellen neste.... Dessverre fikk vi verken æren av å møte William og Harry, og gleden av å treffe Kate og Pippa, men vi får ha det til gode.

På Old Bridge Backpackers ble tiden for det meste brukt til avslapning, boklesing i hengekøye, samt litt OL og Champions Leauge, og sying av flagg på reisesekk. Holdt på å punktere visse edle deler da et eldre ektepar kom å byttet kanal fra fotballkamp til isdans fra Sotsji. Mangelfult lovverk i Botswana og god oppdragelse gjorde at jeg ikke forfølgte saken nærmere, men at det er et alvorlig brudd på menneskerettighetene hersker derav ingen tvil! Litt skyping hjem til våre respektive familier ble det selvsagt tid til. Sten; at du såg en tåre i øyekroken min har kunn med at det var fint å få se nevøer og nieser igjen, og ikke at du var hjemme til sjølingan og ble foret opp på uer, potetstappe og bacon, og sunndalsgraut og vafler til dessert............................................................................................

Vår på forhånd største forventning i Botswana, var å få oppleve det mektige Okavango-deltaet, ihvertfall litt av det. Okavango er verdens største ferskvannsdelta, og vatnet bruker hele 6 mnd på sin ferd fra den spede begynnelse i Angola, til det kommer til deltaet og gradvis forsvinner i Kalahariørkenen. Dessuten har det en fantastisk mengde ville dyr og biodiversitet, og vi gledet oss stort til nye naturopplevelser og myggstikk. Spørsmålet var bare hvor lenge vi skulle driste oss inn i villmarken; snakket vi Dr. Livingston-eventyr eller Amundsen-ferd? Vi bestemte oss for en dagstur! Gjennom natten ble jeg i tvil om beslutningsgrunnlaget for denne avgjørelsen var tuftet på solid nok grunn, og mi fantastiske kone hadde, mens jeg og nyhunden vår pusset tennene neste morgen, ombooket til 2-dagers overnattingstur! Hun kjenner meg godt, visste det var noe spesielt med den jenta første gangen jeg såg henne, har aldri angret siden og ihvertfall ikke nå! Vi hadde 20 minutter til å reorganisere og ompakke. Fra å bare ha med oss solkrem på dagstur, måtte vi nå rigge ned campen og pakke telt, utstyr og mat for to dager. Alt gikk veldig bra, nesten for bra skulle det vise seg... for hva la jeg igjen? Nemlig, solkrem! Siden den turen har Kirsti kunne reklamert for Idun tomatketsjup, og senere bli forvekslet med en flekkhyene, mens nesen min kunne liksågodt ha vært utsatt for felles kjemisk krigføring fra Mahmoud Ahmadinejad og Bashar al-Assad. Nok om det, etter en times båttur kom vi fram til vekslingsfeltet der vår 70 hk Yamaha og aluminiumsbåt ble byttet ut med en tre/glassfiberkano (bedre kjent som en mokoro) og en-manns-hestekrefter! Det var på tide med Okavangodeltaet!

Guiden vår, Chadrik, en stillfaren kar som kunn snakket basic og når det var nødvendig, staket oss gjennom våtmark, elver og kanaler der båter ikke ferdes kan! Stillhet! Det ble tid for flere svalende bad på ca. frie krokodilleområder. Dagen fløt stille forbi under brennende sol, med litt lite dyreliv men mye storslagen natur. Det ble også tid til to bushwalker, morgen og kveld der sjiraff, elefant, pumba, bøffel, løve, sebra, gnu, springbukk og kudu var dyr vi såg (spor av).... Løvesporene var ferske, og var bare 300-400 hundre meter unna campen, så det var ikke uten grunn at Chadrik insisterte på at bålet skulle brenne natten igjennom. Vi prøvde å snike oss inn på en flokk med bøfler i tett skog og kratt. Selv om det hadde vært fryktelig gøy å komme tett innpå disse enorme oksene, så var det kanskje like greit at vi ikke lyktes ettersom eneste forsvarsmiddelet var ei flaske vatn. Og det funker som kjent bare på store kattedyr... =) Selv om vi ikke fikk sett det dyrende yrelivet som ønsket, fikk vi noen minneverdige opplevelser med solnedgang og fullmåne, og måne-nedgang og soloppgang, alt innen 10 timer. Kveldsmaten ble behørig laget på bål, en kraftig god gryte med potet, lokal pølse, løk og krydder, Monsen-style! Mat smaker best ute i det fri, ingen tvil! Selv Chadrik, som vi etter en iherdig innsats fikk i flytende sammenhengende tale utover kvelden, berømmet matlagingen vår. Afrikanatten forsvant med stirring i hypnotiserende flammebål, catch and release av glødene og magiske ildfluer (som ved nærmere øyesyn viste seg å være biller), beundring av fullmånen og lytting til hyenehyl fra naboøya, da sover vi ekstra godt!

På hjemreisen staket vi oss gjennom siv og kjærr, og fulgte kanaler utformet av ingeniører som lignet mistenkelig på... flodhester! Vi kom til et åpent lite vatn, med 6 flodhester. Og de likte ikke besøk, såpass adferdsmønster skjønte vi! Med verdens minste og mest utsatte fartøy for flodhestraseri, et fremkomstmiddel Dag Lindebjerg hadde nektet å lage TV-program om, så holdt vi klokelig avstand til afrikas dessidert farligste dyr. Da vi evakuerte, hørte ihvertfall jeg og Kirsti at de følgte etter oss, selv om guiden beroliget oss om at de var laaaaangt unna. Ville ikke spilt kort med Chadrik og pokerfjeset hans... Undres på hvor nærme de egentlig var. Men vi overlevde og overvant det farligste dyret, svart mamba og sort enke blir rene hverdagsaktiviteter heretter. Resten av tilbaketuren omhandlet for det meste om å søke skygge i avkjølende, forfriskende, livgivende men med akk så lav solfaktor i stilleflytende Okavangovatn, og unngå å få andregrads brannskader; klær, håndduk, sko og sekker ble brukt som UV-sikring, ja selv Kirsti ble så desperat at hun tok ibruk min kjære cowboyhatt fra Brasil som hun tidligere har erklært som tidenes styggeste! =) En liten personlig seier der kan du godt si... Som sagt tidligere, dyrelivet og artsmangfoldet glimtet med sitt fravær, selv om vi såg sporene rundt oss. Alt handler om flaks og uflaks, sa guiden Chadrik. Vi er enige i det, og satser stort på Lotto hver lørdag i stedet, noe som forhåpentligvis kan føre oss tilbake til mektige Okavango-deltaet i Botswana ved en senere anledning! =) Eller kjøpe en naturdokumentar på DVD...

Etter 4-5 dager i Maun satte vi kursen sørøst, og avsluttet Afrikaeventyret tilbake der det hele startet to mnd tidligere. Etter 130 mil på 15 timer, ankom vi forholdsvis medtatt til Johannesburg!
Selv om det virkelige og "ekte" Afrika er nord for de landene vi har besøkt, så har vi fått en smakebit og blitt imponert over hva kontinentet har å tilby. En ting er sikkert; Afrika har ikke sett oss for siste gang!!!!! =) Neste Afrikatur blir med bil fra Sør-Afrika til Mozambique, Malawi, Tanzania, Uganda og Kenya. Noen som blir med??? Søknad merkes "Vi har løst og mytti pæng på konto"! =)

 

Oppover Botswana med endestasjon Victoria Falls i Zimbabwe!

Vår reise i Namibia var omsider over, og nye land ventet forventningsfulle på oss! Etter et døgn på buss – hvor Tormod fikk en uforklarlig febertokt som heldigvis gikk over før feberfantasiene satte inn for fullt – kom vi frem til Johannesburg hvor en ny leiebil var ivrig etter å komme seg ut på veien. Og med ny leiebil mener jeg NY leiebil. Hele 23 km har den gått, og vi skjønte at her bør det ikke komme en eneste skrape – da kan vi ihvertfall ikke skylde på at den var der fra før. Atter en gang leier vi en Chevrolet Spark, med tilnavnet Nygnisten! =)

Vi satte kursen mot Botswana, og den første dagen ble en kjøreetappe fra morgen til kveld – 80 mil ble det vi før vi var fremme i Franscistown i Botswana. Der fant vi oss en campingplass som vi bestemte oss for å bli et par dager. Og jammen hadde vi campingplassen helt for oss selv! Med eget svømmebasseng og hvert vårt bad som lignet mer på en lobby på et 4-stjerners hotell (sett bort i fra at det var dusjer og toalett der) hadde vi det som plommen i egget! Helt til regnet bøttet ned på natta og det ikke-regntette teltet vårt tok inn vann mens vi lå i fosterstilling og kjempet om midten av teltet hvor vannet kommer sist... Neste natt ble det soving i bilen, kan du si...

Heldigvis regnet det ikke på dag- og kveldstid, og vi lagde de beste retter på bålet som min kjære villmarks-mann tente opp! Grillspyd, grillede potetskiver og potetsalat – skal det være så skal det være!! (Kvelden før, da vi ankom Franscistown skulle det ikke være, for da bestod middagen av et eple og en plomme...)

Dagen etter satte vi kursen til Kasane, som er på grensa til Zimbabwe. Kun 50 mil ble det på veien denne gangen, og på denne strekningen klarte jeg å pådra meg en politimanns harme! Vi kom til en sjekkpost – som vi har truffet på en god del ganger på turen, helt smertefritt. Denne sjekkposten hadde imidlertidig en morsom liten vri... Istedet for et stoppskilt ved der politimannen og bygningen stod, slik det har vært tidligere, stod stoppskiltet 20 meter før... Og fremtidige politibetjent Smenes-Meisingset klarte selvfølgelig å overse det skiltet, og kjørte intetanende frem til politimannen, sveivet ned vinduet og hilste med et høflig «Hello sir!». «Tell me you didn`t see that stop-sign», fikk jeg til svar... Etter litt kaldsvette og en beklagelse, fikk jeg beskjed om at den beste måten å løse problemet på kanskje var å gi meg en bot. «Okay», svarte jeg, og tenkte at jeg faktisk måtte helt til Botswana for å få min første bot... «Thousand Pula», sa politimannen (det er ca. 700 kr, og ja, valutaen her har et litt pussig navn...). «We don`t have that much cash», sa jeg som sant var, for bøtene her blit nemlig betalt på stedet i kontanter. Da var det plutselig helt greit, og vi fikk tommel opp og fikk kjøre videre. Vi kjørte i vei mens Tormod holdt på å le så han datt ut av bilen, og jeg var flau opp til hårroten. I ettertid var vi veldig fornøyd med at vi ikke hadde så mye i kontanter – det var jammen ikke vanskelig å komme seg unna en bot her i landet! =) 

Utpå ettermiddagen kom vi frem til Kasane, etter å ha hilst på utallige elefanter og noen sjiraffer langs veien. I Kasane fant frem til nok en campingplass, og atter en gang ble det båltenning, før vi begynte å se film i teltet... Før regnet kom – igjen. Vi har nok absolutt ikke truffet den beste tiden å reise på med et telt som ikke er regntett! Regnet gav seg etter halvannen time, og vi sovnet – intetanende om at enda mer regn ventet utover natta. Kvart på fem evakuerte vi ut i bilen, og våknet av at vi fantaserte om de tidene da hotell-prisene var så lave at vi kunne sove i en seng og uten å bli vekt av regnet hver natt.

Men vi kunne ikke deppe av den grunn, dagen var kommet for innreise i Zimbabwe! Etter at vi kom over grensa – hvor vi måtte betale klekkelig for både oss selv og bilen – var det bare en liten kjøretur til Victoria Falls Town. Her har vi slappet godt av, tuslet litt rundt på souvernir-jakt og selvfølgelig – sett selveste Victoria Falls, et av verdens sju naturlige underverker! Forventningene var store, men ble kanskje ikke helt oppfylt. Vi holder nok en knapp på Iguazu Falls i Argentina! Vi er her i lavsesongen, og store mengder vann fører til dårlig sikt, men det vi fikk se av fossen likte vi godt! Den er helt sikkert et mektig skue når en kan se hele på en gang! På tross av dårlig sikt var vi fornøyde der vi gikk som turister flest og tok bilde i øst og vest. Mange steder måtte vi ha regnponcho på oss selv om det var blå himmel, for det regnet skikkelig pga det vannet som kommer opp fra fossen. Tormod møtte også på en statue av selveste Livingstone, og var ikke helt blid på han fordi det nå ikke var flere steder å oppdage i Afrika. Jeg klarte å dra Tormod vekk før han hisset seg form mye opp over at han nå kun har ferdig-oppdagede steder å reise til...

Vi nøt et par late dager i Zimbabwe før vi igjen satt kursen mot Botswana som vi på ingen måte var helt ferdige med enda! På hostellet i Zimbabwe fikk vi en forfølger og kompis, en hund som følger etter oss hvor vi enn går. Han oppdaget hvilket telt som var vårt, og skrapte høflig på myggnettingen på kvelden slik at Tormod åpnet og hunden fant et sted i fotenden for å tilbringe natta. Jeg trøstet meg med at det heldigvis var svært lite flått å frykte...