Plaaaaya del Potetball!

Dette blogginnlegget kan gi et visst inntrykk av at Playa del Carmen først og fremst handlet om å lage potetball. Det stemmer til en viss grad, men heldigvis var det en veldig fint opphold utenom potetball-laging også!! Det var fine strender, koslig hotell, Tormod som "dusjet i regnet" og livlige gater med butikker og boder, akkurat slik vi liker det!! Men tilbake til potetball.. =)

 

 

Det var en gang to flotte unge mennesker som var ute på reise. De skulle ut å se verden, og mange ting fikk de sett! De fikk sett lange strender, lengre enn øyet kunne se. De fikk sett en hel verden under vann, i alle regnbuens farger og nyanser. De fikk sett og møtt mange fremmede mennesker. De fikk sett og smakt mye kjent og ukjent mat, som kunne få tennene til å løpe i vann. Men etter 48 dager fylt med glede, lengtet den ene reisende til sin mors kokkekunst - kokkekunst som ingen har sett maken til. Og slik ble det til at de to flotte unge menneskene gikk til innkjøp av de ingrediensene som skulle til for å lage en av mor Smenes sine spesialiteter, nemlig potetball. Og med Hillsong i bakgrunnen gikk de igang med oppgaven med liv og lyst! Første forsøk ble krydret med altfor mye pepper og chili, men de unge menneskene gav seg ikke, og prøvde på nytt igjen et par dager senere, med et fantastisk resultat. De spiste til magene bulet ut, og de ble mette og fornøyde. Snipp snapp snute, så var eventyret langt fra ute!!

 

 

Pasaporte para Tormod Meisingset

En mutt og sorgtung Bastian Rambjør forlot kåk og kone i Playa del Carmen og satte kursen mot Mexico City med klump i halsen. Stedet der kriminaliteten styrer hverdagen, der jordskjevla står i kø og sunkehull og narkotika spiser opp byen innenfra, bit for bit. Dit skulle jeg for å hente min nye identitet, som faktisk ikke var så ulik den jeg var fra før. Kirsti hadde fått litt cash og bank-ID`n min, slik at hun ihvertfall kom seg trygt hjem om jeg ikke skulle returnere. Noe støtte fra reiseforsikringsselskap kan man uansett ikke basere seg på...

100 mil i buss og fly og bil, og 5 timer senere var jeg framme på flyplassen i Mexico City. Et raskt skue fra flysete før landing gav meg det bestemte inntrykk at dette ikke var noe blivende sted, selv om flyselskapet Volaris prøvde det beste de kunne med å servere gratis tequila til passasjerene på flyturen for å komme i riktig sinnsstemning. Så nå var det bare 8 timer til Norges Ambassade åpnet... Jeg sendte den obligatoriske sms`n til kona om at flyet heller ikke idag hadde styrtet, slik at Jon Blund tok et besøk og nattesøvnen hennes kunne inntreffe med trygghet. Igjen viste det seg at researchen min på forhånd var skandaløs, jeg trappet opp i Mexico City med shorts og skjorte, mens mine mer rutinerte flyplass-sove-over-brødre/søstre låg langs vegger, tak og gulv med boblejakke, skjerf og ullhuve; det var ca. 10 grader celsius både ute og inne. Både høydemeter og klimasone skiller hovedstaden fra det karibiske hav erfarte jeg. I beste Lars Monsen stil søkte jeg nattely og sikkerhet mellom en poleringsmaskin som stod til lading og en ustabil søppeldunk. Ryggsekken ble til hodepute, puta ble til rompevarmer og medsendt roman fra Kirsti holdt føttene oppe fra det kuldeførende marmorgulvet, en villmarkens sønn er jo ikke helt hjelpesløs. Etter 30 minutter meldte både struma, brokk og podagra sin ankomst, så overlevelsesinstinktet ba meg stå opp og gå!

I en time beundret jeg en vasker som med kjærlig grep om svaberkosten feiet den samme kvadratmeter store flekken i ankomsthallen igjen og igjen, og igjen og igjen. Tror ikke han hadde provisjon... I kulden søkte jeg toalettet sin lune biovarme der rengjøringspersonalet hadde vasket i timesvis, men var fortsatt ikke rent. Kl 05.00 åpnet et koselig bakeri, og jeg kjøpte 2 skillingsboller til frokost. Som Kirsti har bemerket og bevist, så blir jeg av ukjent grunn stresset av flyplasser, og dette overføres til en nervøs reisemage, som igjen resulterte i atter et toalettbesøk. Dilemmaet jeg da møtte var; kan jeg gå tilbake til bakeriet og sette meg ned på den samme plassen, selv om jeg tok med meg sekken og dro, eller må man kjøpe noe mer for å få innpass på nytt?? Som min kjære svigerinne Mari sier; "eg blei litt i stuss". Ønsker gjerne den gjengse allmenhet sin betraktninger og tanker om dette. Nærmere kl 7 dristet jeg meg til å innta taxi-køen, og med følgende innøvd spansk setning klar: Io nach Real Embajada de Noruega, Avenida Virreyes, Col. Lomas Virreys 1460, inn and out sinco minuto, para returnado Aeroporto International de la Ciudad de Mexico, terminal 1 gate B, schnell. Det ble antydning til slåsskamp for å frakte denne kapitalsterke lettlurte gringoen, de flirte og lo, mens jeg slo tilbake med 2 forhåndsbetalte billetter og et nordmørsk sjarmørende smil. Erfaren verdensvant globetrotter da vættu! Jeg fikk en eldre herremann med sølvmanke til sjåfør, noe som skulle bli et gullfunn. Taxi-nummeret var 0012, og han fikk kjapt kallenavnet "Agent 0012, Sølvreven". Sølvreven snakket like godt engelsk som et nyfødt argentinsk barn. Habla usted Espanol? spurte han. No no no, var mitt lattermilde svar. Jeg funderte på om jeg skulle synge Los del Rio sin verdensplage "Macarena" for å motbevise min egen påstand, men frykten for å bli kastet ut på åpen gate i narkobaronenes brutale underverden kuet elegant min strupe og stemmebånd fornuftig nok. Vi traff åpningstiden kl 8 på minuttet, jeg spanderterte en sjokolade på Sølvreven (niste fra Kirsti) mens han pusset vinduene for smog, og entret Norges Ambassade for Latin-Amerika. Der ble jeg først tilbudt Sjømannstjenestebevis før de oppfattet mitt egentlige ærende med anmodning om nytt pass fra moderlandet. Både førstesekretær, kabinettsekretær og generalsekretær løp rundt seg selv som hodeløse høns for å finne mitt nye identifikasjonspapir, da trådte en autoritær mannsperson med dokumentmappe og dress inn i lokalet. "El Chefe", selveste ambassadøren, Arne Aasheim, tok et raskt overblikk, gikk målrettet frem og fant målet for reisen, mitt nye pass. Man leker ikke sjef, det er noe man er. Etter en høytidelig seremoni og reisetips til Belize, bukket og neiet jeg andektig og stormet ut.

 Jeg løp mot Sølvreven med passet veivende i lufta, han klappet jublende i hendene og hoppet i bilen. "Aeroporto pronto", sa jeg (vet ikke om pronto er spansk engang). Men han skjønte tydeligvis budskapet. Vi kikket begge på klokka, våre blikk møttes i sladrespeilet, og han nikket med et smil. Den halvrustne Toyotaen tok av i tredje gir slik at jeg låg langflat bak i hattehylla. Vi feiet forbi den kinesiske ambassaden, der en uheldig mexicaner hadde fått motorstopp. Rundt ham stod 2 politibiler med blålys, og 4 bevæpna politi, vet ikke hvem som var varmest, den stakkars mexicaner`n under panseret eller den rykende motorn. Du kødder ikke med kineserne, selv i Mexico. Uansett, agent 0012 må være bydels-mester i smutthull og filskifting. På 100 meter, i fart, hadde han skiftet 4 veifiler, selv om utgangen fra hovedveien gikk over fotovergangen. Og det er en kraftig prestasjon da tettheten av biler tilsa at rushtrafikken i Oslogryta fortonet seg som en laber søndagsutflukt i forhold. Han hadde brutt alle kjente og ukjente fysiske lover og veitrafikkregler, men det hindret han ikke fra å tute og gestikulere på både militære kjøretøy og politibiler med maskingevær på taket, koslig by!! På rekordfart var vi tilbake på flyplassen, i god tid til flyavgangen min. Jeg rakte fram handa og gav ham en pakke med svarte dubloner som takk for iherdig innsats og en minneverdig kjøreopplevelse, nemlig oreokjeks! Agent 0012, sølvreven, var smilende fornøyd og vi skiltes som gode venner! Språk er fasinerende og flott, men det hadde vært en fordel om alle snakket det samme morsmålet! Hjemreisen minnes jeg vakt, da jeg var i tilnærmet koma-tilstand. Jeg tok meg selv i å synge på Marius Muller`s udødelige "Carmen, Carmen, ååhh du stråler...." da jeg halvt slepende entret bussen tilbake til Playa del Carmen. Der på bussholdeplassen ventet min egen solstråle, og med hete omfavnelser var jeg endelig tilbake hos min kjære kone!!! En lang kveld-natt-morgen-formiddag var over, og Bastian Rambjør sovnet med sitt nye pass under en parasol på stranda.

Eventyrøya Cozumel!

Vi sa farvel til Isla Holbox, og var ivrig etter å se hva øya Cozumel hadde å by på. Det største håpet vårt var at vi endelig skulle få dykke igjen, etter fire år som landkrabber. Det ønsket gikk i oppfyllelse, og jammen var det en fantastisk opplevelse! Etter litt lesing på
dykketeori, litt nerver og heldigvis en snill instruktør som gikk over det grunnleggende ved dykking før det første dykket, var det bare å hoppe i havet og prøve å huske gamle kunster. Til og med min store frykt for å bli spist av hai ble skjøvet i bakgrunnen i det vi sakte men sikkert sank meter for meter nedover i vannet, og en helt annen verden omsluttet oss med alle sine farger og underlige skapninger. Verden under vann er helt magisk, med fisk og koraller i alle regnbuens farger. Vi fikk til og med sett en havskilpadde, noe vi virkelig hadde håpet på. Johoo!! =) Vi kunne svømt og svømt i timesvis, hadde det ikke vært for at vi tross alt utstyr og medbrakt luft kun er mennesker, og må opp for å skifte tank når vi (altså Tormod...) har pustet så mye at tanken nærmer seg tom.

 (Dykkebildene som vises her er funnet på nettet siden vi ennå ikke har gått til anskaffelse av undervannskamera, men de viser litt av det vi fikk se..)

Cozumel var også en veldig kosli øy over vannoverflaten. Litt titting i butikker og boder har det vært, for ikke å snakke om inntak av frokost! Med varmretter, pannekaker, vafler, frokostblanding, ferskpressete juice og mer til har vi spist til vi omtrent har trillet i Cozumels gater. Vi fant oss også et sted å snorkle en dag, og så en del fisker i forskjellige farger. Veldig fint, men likevel kan det ikke måle seg med dykkingen! Med unntak av da vi var ute på restaurant og Tormod fikk noen musikere til å stille seg rundt bordet vårt for å spille en romantisk sang til meg, har oppholdet vært fantastisk. Minuttene føltes ut som timer, og det er omtrent det pinligste jeg har vært med på.. Tormod så hvor ille berørt jeg var og koste seg maksimalt på min bekostning. http://www.youtube.com/watch?v=sSBhxBcw9IM&feature=youtu.be
Men det er viktig å huske på de positive tingene, så jeg forsøker å glemme den hendelsen!
Vi kunne nok vært lenge på eventyrøya Cozumel, men reiselysten og trangen til å bevege seg videre ble for stor, og dermed var vårt opphold på Cozumel over for denne gang. =)
 

 

Isla Holbox - drømmen ble til virkelighet

Isla Holbox - merk deg navnet! Ditt drog vi, dit vil vi tilbake, dit må du dra! Etter noen sentrumsdager var vi klar for saltvatn i nasen, sand i underbuksa og, skulle det vise seg, myggstikk langt oppover ørene, men det var det verdt. Vi hadde bestilt overnatting i hengekøyer, og gledet oss stort til å såvne under stjernehimmelen, med bølgeskulp og måkeskrik som bakgrunnsmusikk. Da vi ble plassert i en sump så ble det i stedet nada nattasøvn pga varme, et irriterende og fryktelig nattaktiv fuglekrek og kun 2 % oksygentilførsel. Vi overlevde to netter, men da var det slutt... Følte oss som hjemløse immigranter, for på dagen var stedet infisert og hjemsøkt av mygg. Intet blivende sted for sarte sjeler. Vi tok kontakt med hotellet rett over gaten, prutet på nordmørsk vis, og fikk fulltreff!! Innertier eller hjerte/lungetreff på jaktspråket! Her vil vi leva og her vil vi bu! Første 10 timene dusjet vi ca. 4 ganger, satte A/C på pekaill-vinter og frydet oss i bassenget. Til og med et nattlig fullmånebad ble det funnet tid til, herlig!

Isla Holbox er ei veldig koslig lita øy med en avslappet atmosfære. Vi ble hentet med taxi som viste seg å være en golfbil, og livet og tilværelsen til innbyggerne virket fredlig og avslappet. Inntektskildene til lokalbefolkningen er nok primært turisme og fiskeri. Hver kveld etter middag ruslet vi ned på piren og såg på stjernene og beundret tordenværet som hver ettermiddag og kveld omringet øya.

Vår største drøm, og vårt begges store ønske for verdensturen, var å få svømme med hvalhai. Ut i fra reklame og informasjon på forhånd, så hadde vi forhåpninger om at dette var stedet. Vi bestilte tur, og satt i båt i ca. 2 timer ut i Mexico-gulfen. Der var det allerede en 20 - 30 båter på plass, og vi fryktet at det ble trangt om plassen for denne stakkars fisken. Så feil kan man ta... Det var allerede folk i sjøen da vi ankom, og vi såg rygg- og halefinner overalt, samt store skygger under vannoverflaten. Her var det bare å jumpe utti!

Og for en helt fantastisk opplevelse! Rundt oss på alle bauger og kanter svømte disse havets giganter og mesket seg med plankton som det var en overflod av i sjøen. Vi følte oss veldig små der vi prøvde å holde følge med disse majestetiske fiskene, og samtidig veldig priviligerte. De hvalhaiene vi var i nærkontakt med var fra 6 til 10-12 meter lange, den lengste som guidene våre har observert var bortimot 18 meter! Helt utrolig!!! Det ble gjort et grovt estimat dagen før over hvor mange hvalhaier som var samlet på samme sted, og de kom fram til mellom 200 og 300 stk. Eneste plassen på jorda dette fantastiske naturfenomenet finner sted. Og der svømte vi....  Kirsti fikk også den ære å ta på en hvalhai, selv om dette egentlig ikke var lov. Guiden klarte selvsagt ikke å motstå Smenes-sjarmen. Mens jeg ble truffet av halefinnen.... To vidt forskjellige, men flotte opplevelser (jeg er nok fremdeles litt misunnelig, og Kirsti lar meg ikke glemme det heller). Som sagt, så var det store hvalhaier hvor enn man snudde seg. Jeg og Kirsti svømte ved siden av en, så snudde vi oss, og der kom det jammen 3 store hvalhaier til med munnen på vidt gap rett imot oss. Kirsti var plutselig borte, og hva skulle jeg gjøre? Ingenting. Da de bare var ett par meter unna, rundet de meg på hver min side med kortest mulig avstand. Badende turister har meldt om uforklarlige jubelrop helt til Kanariøyene...

Sola laget et utrolig sceneteppe der solstrålene omdannet seg til stjernhimmel i det varme vatnet, hvalhaier såg vi rundt oss overalt, og for å gjøre dagen komplett fikk vi også besøk av 3 manta rays, også de er majestetiske dyr, men må finne seg i å spille annenfiolin i konkurranse med de spektakulære hvalhaiene. Forståelig nok fikk vi ikke tatt så mange bilder, vi hadde tross alt andre ting å gjøre, men heldigvis har vi fått tilsendt en videofilm fra en i gruppa vår som delte og fanget drømmen vår på tape. Etter ca. 2 minutter i filmen ser dere Kirsti, som for anledningen holder hender med guiden, mens en hittil ukjent art i det marine økosystem, den utrydningstrua og skye "Skjevlingvågus cortpustus" kommer svømmende etter i blåspraglet shorts. Det samme individet kan observers nesten helt til slutt på filmen, 3.30, da mellom to hvalhaier. Verken bilder eller film yter overhode rettferdighet til denne utrolige opplevelsen, det må bare oppleves, men det er en smakebit!!! Uansett, drømmen vår gikk i oppfyllelse!! Dette kommer vi aldri til å glemme! Her er filmen, enjoy!!! http://www.youtube.com/watch?v=ZqObQB2wHJM

Cancun - en koslig by på Yucatan-halvøya, Mexio!

Så var vi i Mexico gitt! Bilen er som kjent parkert i USA, vi har ryggsekkene på og har begynt en helt annen del av turen vår. Vi reiste til Cancun, en koslig liten by (på størrelse med Oslo, sa Kirsti før ho såvnet med TV-kontrollen i handa i kveld) og med veldig trivelige mennesker på Yucatan-halvøya! Første kvelden vi kom ned bars det rett ut på restaurant etter innsjekk. Ukritisk som vi var gikk vi inn på den første og beste vi fant. Alle ansatte var utkledd som pirater, og det var fullt av musikere med ustemte gitarer,  hjerteskjærende trompeter og særs mangelfulle sangtalenter som hoiet og kattejamret rundt oss så maten gikk ned på høykant!! =) Velkommen til Mexico!!! Vi bodde rett i nærheten til Marcado 28, et av byens mange fine marked. Boder med stæsj og stasj, mye juggel, men også overraskende mye fint. Vi kom etterhvert i modus med prutingen, og følte vi gjorde noen gode kupp! Juletreet vårt på Aspøya kommer til å bli veldig internasjonalt tilslutt da Kirsti fant seg enda ei juletrekule. 

Vi reiste på dagstur til Chichen Itza, som står på UNESCO`s verdensarvliste og ble utvalgt som ett av verdens 7 nye underverk i en verdensomfattende avstemning i 2007. Som ellers i Mexico så har vi reist med lokaltransport med de innfødte. Får sett mer av landet på den måten, øvd litt språk og dessuten billig transport. 4 - 4 1/2 time brukte vi en vei, og uten særlig luft og aircondition ble det en laaang tur. Mayaene har bygd noen imponerende byggverk på Chichen Itza, og var forsåvidt et must å besøke, men kanskje ikke verdt 9 timer i buss på en glovarm dag. Vi gjorde dessuten for lite historisk research på forhånd, hadde nok fått litt mer ut av besøket da. Kirsti kompenserte elegant med å prøve seg som frisinnet lokalhistoriker og turguide med mange vitenskaplige og revolusjonerende tolkninger, vell verdt inngangsbillettene. For de som er interessert i en annerledes oppfatning av Chichen Itza, så anbefales serien "En idiot på tur", sesong 1 (husker ikke hvilken episode) på NRK nett-TV. Enjoy!