Fra Drakensberg til Gansbaai - og svømmetur med en...

Vi storkoste oss i Drakensberg, men det var sannelig på tide å ta igjen kalenderen som dro foran oss i et forrykende tempo. Og Gnisten lystret villig.... Vi to fikk oss en veldig fin kjøretur gjennom fylket Kwazulu-Natal og ned til Eastern Cape. Kartleser og co-pilot såv søtt nesten hele veien gjennom the Wild Coast, men Margot fikk oss trygt frem som alltid. Man observerer mye når man kjører 10 timer sammenhengende i et nytt og fremmed land; blant annet at det var folk overalt! Afrikanere går mye langs veien, og det er forståelig, for det står en bil rundt hver sving, enten med feber i maskinrommet eller gummi mot felg uten buffer! =) Mange er utrolig pent kledd, vi er jo regelrett visuelle klærforurensere og ligner mest noen bomser i forhold. Har aldri sett en bonde samle inn buskapen i dress før her nede i Afrika, utfordringen herved overlevert til svigerfar! =) Dyr er det også overalt, ikke akkurat Kruger, men mest hester, kyr, sauer, geiter og esel. Selv om de aller fleste gikk langsmed veien, var det også alt for mange som var på veien. Og de såv ikke... et trist skue! Husene er jo noen pussige arkitektoniske kurriositeter, men de har nok sin funksjon. Standarden ble bedre jo nærmere kysten vi kom. Fotballkamper ble avholdt med livet som innsats, på åkrer som sikkert hadde fått støtte av den norske stat for å slå ulendt terreng. En fotballbane der det krydde av nye Ronaldoer og Messier, kunne jeg godt stoppet og hesjet før annen omgang... Men selv om forholda var vanskelige, var det ikke mye Flo-pasninger og bakromsløp å skue, her dyrkes tekniske ferdigheter i dårlig symbiose med mais, korn og gras. Og hvorfor skal man bruke kostbare maskiner og redskap når man har tilgang på rikelig arbeidskraft?! 10 personer slår gras i veikanten på rekke og rad, mens 4 personer flytter en skjerm etter for å hindre gras og sjiit på veibane og kjøretøy, fasinerende!

Tilslutt kom vi fram til Chintsa rett ved East London, og vi hadde planlagt ingen planer, og de ble fulgt til punkt og prikke. Soving til sola tvang oss ut, bading i nordmørsk temperert badevatn, og kropps-sandblåsing på ei øde strand! Og vi digga hvert minutt. Men etter to overnattinger ristet bilen av eventyrlyst, og vi lot oss som vanlig lure.

Vi forflyttet oss da til Natures Valley, og til et veldig koslig lite sted med utsikt over skog og fjell, og den samme fullmånen som skinte på svigermor opp i Botnen, lyste også opp for oss akkurat den samme kvelden. Vi er ikke så langt unna... =)
På campingplassen ble vi kjent med 3 vakthunder som hadde til oppgave å holde campen fri for bavianer. Hver morgen var det et rabalder utenfor teltet da de lekte både blindmann, sisten og boksen går for alt det var verdt. Vi såg ingen bavianer, så hundene var dyktige i sitt arbeid. Dette var jo også stedet der mi kjære gærne kone tok spranget helt ut! Ufattelig tøft gjort! Hun hadde det beste og kuleste hoppet av alle, og fikk fortjent applaus, jubel og skryt fra de andre hopperne og ansatte! Noen må jo ha bakkekontakt her på denne planeten og i dette forholdet, jeg var min voksne ungdommelige alder bevisst og tok ansvar. Har aldri i min villeste fantasi drømt om å hoppe ut fra ei over 200 meter høy bru, det får være grenser...  Mer naturstridig skal man lete lenge etter! Men æres den som æres bør, fantastisk å hoppe fra ei bru med et stort glis om munnen! Var jo litt artig rett før hoppet da de festet strikken rundt føttene, Kirsti nektet å ta av seg de gamle utslitte sandalene, for det var de som var siste sikring og skulle hindre strikken å løsne! =) Fikk også sett en veldig giftig slange rett foran føttene våre, en slags "adder", og jeg var som ei sol selvsagt! Små barn, små gleder! Videre var vi på et et lokalt gårdsutsalg og kjøpte ost og syltetøy, her skulle mamma Vesterberg vært, da hadde det blitt omsetning og ferie for både bonde og buskap. Et svalende bad i et lite fossefall ble det også tid til, før vi atter pakket teltet og broomet av gårde i retning Cape Town.

Vi kjørte på den berømte Garden Route, men personlig likte jeg Wild Coasten bedre. Vi la inn en ekstra overnatting på kysten i Hermanus, og de hadde ikke campingplass, så det ble sovesal (skrekk og gru)! Tidlig neste morgen kjørte vi til Gansbaai, fant en båt og stakk til havs. En barnedrøm skulle gå i oppfyllelse, nærkontakt med the Great White Shark! Dette skulle jo være trumfkortet mitt ettersom jeg feiget ut fra Bungy Jumpen, men tror du jammen ikke Kirsti ville være med på dette også da etter litt betekningstid. Så da sitter jeg med svarteper... Uansett var det veldig tøft å få komme veldig nærme disse fantastiske skapningene, havets ubestritte rovdyr, men beklageligvis misforstått av mennesker... Kirsti kom nesten litt for nærme, da en 3 meter lang hvithai beit tak i buret 20 cm unna nesen hennes, et hai-kyss er vel litt dristig selv for denne superkvinnen (http://www.youtube.com/watch?v=hOo9eT2i32w&feature=youtu.be) (Det holder å se de første 15 sekundene). Det negative med turen var at vi fikk for lite tid nede i selve buret, og at noen av mannskapet var regelrett uhøfflige. Men uansett, en veldig minneverdig opplevelse. Den største haien vi kom i kontakt med var 4 meter, og det var stort for denne tiden av året, så vi var fornøyd tross alt!

Etter en rask sjekk med at alle disse var på plass; tommeltott, slikkeplott, langemann, gull i brand og lille petter spillemann, samt tåtå, tåtill, tilleros, kroknos og litjtappen (og stor... nei), så kjørte vi til endereis i Sør-Afrika, nemlig Cape town! =)