Swakopmund & Sossusvlei - med hodet i skyene og føttene i sanda

Så kom vi oss til Namibia, (nok) et land vi vet ingenting om, men som vi har hørt mye fint blitt sagt. Vi kom fram til Windhoek, hovedstaden i landet. Vi sparte inn taxi ved å drasse giga-sekker rundt omkring i byen med GPS-Margot som veiviser. Etter et særs nødvendig ærend i en botanisk hage, som det vil spire og gro godt i noen år, kom vi fram til bilutleiefirmaet. Der skrev vi under på at viss klutjsen røk, måtte vi erstatte den. Tror den avtalen var skreddersydd for helautomatiserte amrikanere.... Etter en time på landeveien, ble vi møtt en kontrollpost av politiet. I forhold til politiet i Sør-Afrika, som bare spurte om; hvorfor det var Kirsti som kjørte eller hvorfor er vi ikke hjemme og lager unger istedet, så spurte denne herremannen i blått og korrekt antrukket uniform om hva vi spiste? Pasta, svarte vi og fikk kjøre uhindret videre! =) Lurer på om han har 3 års høyere utdanning....

Noen timer senere, mye sand og bare en trailervelt, kom vi fram til Swakopmund. Et helt typisk namibisk navn tenker du sikkert. Men jeg kan sesasjonelt avsløre at disse tyskerne har innflytelse over hele planeten Tellus, ja til og med på Nordmøre og Smeneset.... En litt merkelig plassert by ved kysten omkranset av sanddyner, men vi fant oss en campingplass helt for oss selv med havutsikt. Fremmedfrykten er en saga blott! Under stjernehimmelen disket vi opp med de lekreste retter på bål av spik og tyri, flammene brukte et lysår på å få tak, men jammen varmet det når glostabben glødet i namibnatten. Inspirert av Røsæg, Sten, Arne Brimi og litt eventyrlyst ble det en rættle godtepåsse!

Bølgesus vekte oss til neste morgen og vi smilte av sted. Til bestemor Wally; herifra er den øvre aldersgrensen 88 år, så for å redde nattesøvnen bør du hoppe over til neste avsnitt! =) Vi kom frem til flyplassen, slengte cash og grunker modig og tankeløst på bordet og fikk utlevert en klovnedrakt! 10 minutter senere satt Kirsti i verdens minste fly. Eller, fly og fly....nå må vi ikke overdrive. Lignet mest på et stort hundebur, reparert med gaffatape, og vinger av bølgeblikk og bokser av makrell og tomat. Lykken var at vi skulle ikke lande med denne enten futuriske eller fordumse doningen. Redningsvest i vanlige 747-fly hadde vært litt vågålt og nesten meningsløst for vår neste skjebne. 20 minutter etter takeoff hører jeg et vræl fulgt av hyl og latter fra 3500 meters høyde. Fare; fartsgærn og gira kone i farta! =) Enkemannfølelsen forlot heldigvis kroppen da blaffet fra seilduken reduserte farten fra 250 km/t til noe landbart. Og like kjapt som hun forsvant, var hun tilbake med en feilfri landing! Det litt skjeve, nervøse smilet på tur opp var byttet ut med et megaglis på tur ned!!! =) Og så var det min tur...

Utsikten før vi nådde hopphøyde (en helt syk ting å skrive, hopphøyde; 3500 meter) var fantastisk, med sanddyner som låg som et brunt teppe, avkledt av det mektige og  blåe Atlanterhavet! Klikk-klikk-klikk-klikk, fekt og kav, skubb og dytt, pek og hoi, takk og kanskje endelig farvel med piloten, tommel opp til kameramann, hode tilbake, armene inntil kroppen og svooossj..... der såg vi flyet opp ned seile inn i horisonten, en surrealistisk følelse der vi roterte rundt oss selv, baklengs og sidelengs med rene Lasse (kråka) Ottesen-stil. Med moder jord susende rett i mot i vill fart skjer det en liten, men kanskje alvorlig feilkobling i hodet; i stedet for det normale som ville vært nødutgang, livet i revy, en siste tanke til familie fjern og nær, og alt man ikke fikk utført, men neida, her roper og hyler vi, jubler og ler til hjertekrampa tar spenntak. Overspringshandling kaller vi det på naturforvalterfagspråket (søk opp på Wikipedia). Var også veldig kult å få styre fallskjermen på tur dalende ned, rundt og rundt i ring, herlig! Filmen med Kirsti forklarer alt mye bedre enn mine fattige ord!!! http://www.youtube.com/watch?v=n5Fh-_n1I5M&feature=youtu.be For en fantastisk opplevelse! Vet om andre som for tiden er nedgulpet, tørker snørr og dagdrømmer - glem alt annet; DO IT!!! Spør bare sjølå hva hun gjorde på 50-års dagen sin, og hva hun sikkert ønsker seg til 60-års dagen også! Vi skal ihvertfall hoppe med fallskjerm flere ganger! Nok en gang, tusen takk til sjølingan/svigers på Aure for en flott julepresang. Ble ikke returbillett hjem som enkelte kanskje håpet.... =) Resten av dagen var vi bare et eneste stort smil begge to!

Neste dag var jeg klar for å reise nordover til Etosha National Park, og kartleser og koordinatsjef Kirsti sier kort og godt; Idag kjører vi sørover. Ekteskap... =) Men hun hadde som sedvane helt rett. Vi kjørte gjennom Namib Naukluft Park, med sanddyner, ørken og steppeland, akkurak slik vi på forhånd hadde forestilt oss naturskjønne Namibia. Et land med glisgrendt bosetning (1.7 mill), men med et slående vakkert landskap. Vi kom oss fram til Sesriem hvor vi campet litt utenom allfarveg, ca. 10 meter unna (hoved)veien. 3 biler passerte på vårt campingopphold, så den kvalifiserer ikke til midtdeler kan man trygt si. Lenge hadde vi gledet oss til å få oppleve stjernehimmelen i ørkenen i Namibia, og den leverte til tusen, kanskje millioner. Melkeveien har aldri vært så tydelig, og selv satelittene blinket godnatt til oss fra grensen til kosmos og det uendelige. Et nytt høydepunkt på vår lille weekendtur rundt jorda.

Jeg har fått for meg en uvane med å åpne teltet med føttene i løpet av natta, og for å lette trykket på sjølingen sine allerede tungt belasta reiseskuldre, med sin akutte svart-mamba skrekk, så ligger vi med hengelås på teltåpningen. Klarer jeg å åpne denne, så vil skjebnen det tydeligvis annerledes.... Så langt har vi skuffende nok bare sett en giftig slange, en slags "adder". En annen mann kastet stein og jaget den bort før jeg fikk plukket den opp... Kanskje like bra, eller kanskje neste gang!?!
Vi ble jaget ut av teltet da solen bråvåknet og bestemte seg for å skru termostaten på grill, så vi startet opp aircon i bilen og kjørte i retning Sossusvlei. Der finner man verdens eldste sanddyner, og vi lekte oss i en av verdens største sandkasser. Vi gikk i sand, ble kjørt i sand, fikk sand i sko, hår, klær og lunger, bokstavlig sand i dong og haug! En latterlig varme smeltet oss om til noen sandmonster, og de edle vatndråpene vi drakk ble sandblåst ut av kroppen! Vi koste oss sandelig i Sossusvlei, et lykketreff og ekspertvalg av jenta! Namibia har allerede levert varene, men mer eventyr gjenstår!