Potosi – byen ved foten av sølvminen!

Tidligere var visstnok gatene i Potosi dekket av sølv, men det så visst ikke vi noe til. Helt vanlig brostein og asfalt var der der vi plasserte våre apostlenes hester!! Uansett er Potosi på UNESCO`s verdensarvliste pga sølvutvinningen
fra Cerra Rico, som byen ligger ved foten av. Vi kunne vært med på en tur i gruvene der, men vi valgte å ikke gjøre det. Fjellet er som en sveitserost, og fortsatt drives det med privat sprenging for å få ut siste rest av verdier, og plutselig kan det kollapse. Og jeg har lovet mamma å være forsiktig... Dessuten er det fortsatt mange som ødelegger livene sine på arbeidet i gruvene ved å puste inn asbest og andre farlige stoffer, og at det er en turistattraksjon vet vi ikke helt om vi synes er positivt.. Folkene som arbeider der er helt sikkert så fattige at de ikke har noe valg, selv om dødeligheten antakelig er forholdsvis stor.

Potosi er på 4090 moh, verdens høyeste by (over et visst innbyggertall, tror jeg..) noe vi merket ganske godt der vi trasket oss oppover til et utkikkspunkt! Jammen er jeg glad for at jeg ikke trenger å løpe 3000-meter på 4000 meters høyde! Da hadde det nok blitt tygging av koka-blader, slik som store deler av befolkningen gjør her. Men ingen 3000-meter = ingen kokablad-tygging! Vi tuslet i et fornuftlig tempo opp til utkikkspunktet (med tung pust og enda tyngre føtter) og var veldig fornøyde da vi kunne skue ut over hele Potosi.


Vi var også på et museum, hvor vi fikk se hvilke maskiner og prosesser som ble brukt for å lage sølvmynter for flere hundre år siden. De som arbeidet der var nok fattige folk og slaver som ikke hadde noe annet valg, for de holdt bare ut i noen måneder før de døde pga at de pustet inn giftige stoffer eller fordi arbeidet var så utrolig tungt i tillegg til at det var over 4000 moh. De brukte også muldyr til å holde maskineriet i gang, men etter 3 måneder døde de og måtte skiftes ut... Hvis det hadde vært i Norge i dag hadde nok dyrebeskyttelsen protestert vilt!


Nå går reisen videre til Tupiza, som «bare» er ca. 3000 moh. Det skader ikke å komme oss litt nedover igjen, kanskje det ikke føles som om vi har blylodd festet til føttene ved den minste motbakke! :D

 Jeg skypet hjem, og storkoste meg! :D