Ollantaytambo! Hæ?

Vi ville oppleve det «ekte» Peru og satte kursen mot landsbygda. Vi kjørte gjennom et fasinerende landskap der vi såg familier gå bak plogen og oksen for å pløye åkeren, og med fjelltopper på over 5000 meters høyde som kunstnerisk bakteppe, var det rene Munch-malerier vi var vitne til. Så etter en time fra Cuzco var vi framme i Ollantaytambo (smak på den du). Selvsagt var det første vi gikk oss på ei heidundrende feiring midt i sentrum. Det var visst jubileum for landsbyen, og folk fra fjern og nær var med i kalaset med sine fargerike drakter, flere hadde glidd rett inn i Flåklypa-samfunnet sammen med Randolph Småfix, Gudleik Knotten og Mysil Bergsprekken. Vi swingte oss med i valsen selvsagt, og hobbykokken Meisingstrøm feiret med et lokalt festmåltid. Uvitende om hva min bestilling inneholdt, så kom det noen uforklarlige lyder fra magen da det på tallerkenen låg en brunsvidd klump med en utstrakt fot som skrek om hjelp. Marsvin, anbefales ikke for gourmet-mennesker og sarte sjeler... kun som kjæledyr.

Vi tuslet rundt plazaen og lystig beundret tilværelsen da folk begynte å løpe for livet rundt oss. Med Kirsti sine politi-analystiske kunnskaper og min lynraske reaksjonsevne fra en heller svunnen idrettskarriere, gjorde at vi i løpet av et tiendels pistolskudd hadde løpt over lik og piratdrosjer og barrikadert oss inne på en kafè og var klare for å ringe 1000-tipset hos VG for å fylle opp en stadig mer slunken turkasse. En gassbeholder hadde visst trillet opp i et bål, men kloke hoder reddet dagen og forhindret en tidlig nyttårsaften, de har sikkert deltatt på Fig-10 grunnkurs i Sivilforsvaret på Starum. Bare halvminuttet etter ljomet atter latter og sang, og i stedet for folk og fe spratt ølkorker til værs. Vi stakk til fjells...

Rundt Ollantaytambo (klarte du det nå?) ligger det mange ruiner fra Inka-tiden, vi klatret opp til de som var gratis for allmenheten, selvsagt. Inngangspenger skaper bare unødig irritasjon og påfølgende små middagsporsjoner. Vi fikk god utsikt over landsbyen og de vakre dalene rundt med frodig åkre og majestetiske fjell, vell verdt noen marsvinkalorier. Sjelden har noen steinformasjoner blitt så til de grader dokumentert av et Nikon-fotoapparat kjøpt på WalMart i USA, men sannelig hadde vi også en kjempefin tur. Trygt tilbake nede i sentrum ble de første ustøe geleidet hjem, mens tannløse eldre damer i flosshatt skålte og drakk hjemmelaget brygg til langt på natt. Vi gikk og la oss...

En annen dag bestemte vi oss for å utforske dalen innenfor Ollantaytambo. Med våre selvbærende apostlenes hester satte vi avgårde, det billige er ofte det beste. Vi beskuet et levende landbruk med flere slag av hus- og nyttedyr i aksjon, veldig nasjonalromantisk. Fullt så romantisk var ikke vi der vi diskuterte hustegninger på Aspøya, med flere høytsvevende planvarianter og ulike kjøkkeninnredninger. Bad på soverommet? En spennende framtid venter også etter jordomseilinga vår, utrolig nok. Etter 4 km i lett motbakke uten vatn og solkrem, lindret vi lungene og overopphetete sko med et fotbad i elva mellom potetåkre og bosetninger. Potetkålen visnet nedstrøms... Alt i alt en skikkelig koslig tur, hvem sier at opplevelser trenger å koste slips og skjorta til svigerfar?

Den siste dagen deltok vi på en organisert tur til et lite småsamfunn høyt til fjells, på nesten 4000 meters høyde. Penger nådde dit først for 20 år siden, før den tid var det bare bytting av varer og tjenester. Vi fikk innblikk i hvordan man lager klær, via innsamling av ull fra lama og alpakka, til spinning, farging og veving. Utrolig imponert over kunnskapen og ferdighetene til disse sjarmerende damene. Vi fikk også omvisning i et av husene de bodde i, de lever jammen under enkle kår og harde klimatiske forhold. Nå får noen heldig hjelp med infrastruktur til å nå et større kundemarked for salg av klær og andre varer, og på den måten tjene nok til å heve levestandarden for seg og sine. Vi såg blant annet at det flere steder ble bygd toalett og dusj, enkelte steder i verden er det fortsatt et stort fremskritt. Noen søte små unger sjarmerte oss selvsagt i senk, vi foret dem med godteri til gommene bulte, og introduserte dem samtidig for fotoapparatets eventyrlige muligheter. Å se seg selv på bilde slår aldri feil uansett hvor i verden man befinner seg. Besøket hos dette småsamfunnet har ihvertfall gjort det klart for oss at vi skal være takknemlige for det vi har, og at vi er
født bak en lykkestjerne som får leve og bo i velferdsstaten Norge, og at vi skal sette mer pris på selv de enkle ting vi vanligvis tar for gitt.

Etter 3 helt supre dager i Ollantaytambo (nå sitter den), reiste vi tilbake til Cuzco og videre til Arequipa. Vi var på utkikk etter det «ekte» Peru i Ollantaytambo. Vi lette, vi fant og forsvant! =)


PS. Har ikke fått med meg siste nytt, men vi er vel fremdeles en velferdsstat, selv om Siv styrer pengesekken. Eller?