Machu Picchu - et durabelig undeverk!

Gryyytidlig på morgenen – evt sent på natta i Ollantaytambo, Peru. Klokka er 04.00, og alarmen ringer. Vi spretter opp, slik som man bruker å sprette opp når klokka er 04.00 på natta. Nå er dagen her, nå skal Machu Picchu oppleves! Vi går i mørket til togstasjonen, finner setene våre og drar i vei.. Siste stoppested – Aguas Caliente. Hørt om stedet før? Ikke vi heller.. Jeg gråter noen tårer da vi finner ut at vi må ta en dyr buss opp til Machu Picchu, når vi trodde vi hadde betalt nok for å se underverket.. Togbillettene og inngangsbillettene skrapte litt for dypt i kassa vår.. Men vi biter i det sure eplet, og tar bussen opp. Og i det øyeblikket vi ser det fantastiske byggeverket, er hver en peruvianske nueve sol, hver dollar og hver krone som vi har skilt oss av med, glemt. At sulten gnager i magen, føles ikke lengre vesentlig. Bilder yter ikke rettferdighet til den byen som inkaene bygde...

Inkaene forlot visstnok Machu Picchu fordi de var redde for at spanjolene skulle oppdage dem og ødelegge byen. Dermed ødela de vannforsyningene og det genialt utformede vannsystemet selv, og reiste derfra. Byggverket de etterlot seg, har til de grader fortjent statusen som et av verdens underverk. De hadde store terrasser til dyrking av jorden, de hadde hus, egne bygninger til dusjing, lagerrom til mat og avlinger, vakthus, tempel og til og med et eget bygg hvor øversteprestene og astrologene holdt til. Og alt ble til med strev og slit. Når vi går rundt og ser på underverket, tenker vi med oss selv at vi gjerne skulle ha sett litt tilbake, til tiden da de stolte inkaene bodde der. Hvor interessant hadde det ikke vært å få sett hva da tilbrakte dagene med, hva de gjorde, hvordan de arbeidet for å gjøre denne fjellbyen til dette fantastiske byggverket? Men det må vel holde med å bruke fantasien. De eneste fastboende vi får kontakt med nå, er noen av de 25 lamaene som går rundt og beiter for å holde gresset i sjakk.

Peru er litt som USA på et område. De tar betalt for alt, og helst flere ganger. Det erfarer vi når vi med lystig gange tråkker i vei mot den berømte Solporten som ligger kanskje en times gange over Machu Picchu.. Etter noen minutter blir vi stoppet. Kommer ikke videre uten enda en billett, som vi må kjøpe ved inngangspartiet. Uaktuelt, tenker vi. Nå får det være nok. Dermed snur vi, finner oss en fin utsikstplass og setter oss rett og slett ned. Vi må jammen ikke glemme å nyte Machu Picchu når vi først er her. Vi får bare gå sultne et par dager, Machu Picchu var verdt hver en krone...