Copacabana! Whaaat, har vi kommet til Brasil? Neeei, Bolivia!

Etter en behagelig busstur til Puno (hvor Tormod var så facinert av landskapet at han tok ca. 200 bilder ut bussvindet, og vi måtte bruke en eeevighet på å gå gjennom bilder og slette 150 av dem fordi alle var helt like), hoppet vi på en minibuss som fraktet oss til grensa mellom Peru og Bolivia. Vi rakk akkurat å emigrere ut av Peru og immigrere til Bolivia før grensa stengte. Puh.. Så ble det en minibuss videre til det vakre stedet Copacabana ved Titicacasjøen. (Det er masse minibusser her, de er billige, behagelige, og vi begynner å bli komfortable med å få bagasjen vår slengt på taket.. Vi tenkte kanskje at mamma Smenes sin kjære minibuss kunne gjort svært god nytte som offentlig transport her i Sør-Amerika. Her blir den sett på som praktisk talt fabrikkny!) 

Selve tettbebyggelsen i Copacabana er nok ikke et arkitektonisk vidunder i seg selv, men naturen rundt er virkelig et nydelig skaperverk. Omgitt av fjell på tre sider, og den aldeles nydelige Titicacasjøen på en side, ligger stedet helt perfekt til. Første dagen vi var der gikk vi opp til et utkikkspunkt. På 3800 m.o.h. blir selv den minste bakke et heseblesende prosjekt, i tillegg slet Tormod med hodepine den første dagen pga høyden. Men vi kom oss opp det lille stykket etter ca. 20 pauser.. =) Vel fremme ble vi sittende i et par timer mens vi spiste niste og så utover den sjøen som jeg har hørt om av misjonærer siden jeg var liten.. Å få se Titicacasjøen var enda et punkt på den evig-forandrende lista mi som jeg kunne krysse av. Check!

På kvelden måtte vi utnytte at vi hadde et kjøkken med rasp – det ble selvfølgelig potetball.. Jeg har jo et lite prosjekt med å spre potetball ut til verden, og har tidligere introdusert det for et par fra England og Frankrike. Denne gangen var det to fra Australia og en fra Colombia som ble utfordret. De fra Australia likte det virkelig godt (selv om de synes det minnet om dumplings) og jeg føler at jeg har kommet et stort steg videre på mitt potetball-prosjekt!


Dagen etter vanket det besøk til Isla del Sol – Soløya. Der var hovedattraksjonen noen ruiner som lå en liten times gange fra landsbyen. Mens Tormod synes høydepunktet var et esel som han matet og klemte på, synes jeg høydepunktet var gåturen i seg selv. Det var kjempefint å gå, og naturen er facinerende!

På kvelden på Copacabana reserverte vi tid i en varm stamp, og satt der og så sola gå ned over Titicacasjøen. Noe mer magisk og nydelig enn det tror jeg man må lete lenge etter...

Slik utnytter de hver enese kvadratmeter for å dyrke jorden. Tungt og mye arbeid! 

Skrevet av Kirsti =)