Belize in you, Belize in me, Land of the free!

Så var det avreise fra Mexico. Vi har trivdes utrolig godt her, men videre både måtte vi og ville vi. Fra Chetumal skulle vi ta båt til San Pedro, Belize, og før avreise var det kontroll av baggasje for snusk og fanteri. Det var flere militære på kaia enn passasjerer på båten, så vi hadde uansett ikke mye å stille opp med. Narkobikkja søkte og snuste, nærmest markering av funn og store problemer ble det da den sleika på sekken min, luktet nok mest egg & bacon derifra!

San Pedro/Ambergris er ei forsåvidt lita og kompakt øy, det meste er innen gåavstand. Vi fant oss et krypin som ikke var større enn lekestua til tante Hedvig og onkel Anders i Sjåvika på Aure, ca. 6 m2. Men i gjengjeld hadde vi 4 dusjer og toalett, samt 2 svømmebasseng. Det var ikke så mange bademulighter rundt om på øya pga sjøgras, så vi storkosa oss i bassenget om dagene. Vi hadde i utgangspunktet ikke tenkt å være der mer enn 3 dager, men innbyggerne hadde begynt å pynte til feiring av nasjonaldagen, så vi måtte få med oss den. Det var store taler og vakre ord fra både ordfører på øya og kulturministeren i Belize, kjedelige greier egentlig, på samme nivå som norsk valg og norsk landskampfotball. Mest av interesse var bakgrunnen for nasjonaldagen, at innbyggerne på denne øya klarte å slå tilbake et angrep fra den spanske armada, i the Battle of St.George`s Caye, og det er årsaken til at Belize er det eneste landet i Sentral-Amerika som har engelsk som hovedspråk og ikke spansk. Det var i tillegg ei jente som sang veldig fint, og noen veldig koslige danseopptredener som vist her: dans (beklager kvalitet på videoene, ikke top-noch utstyr). På selve nasjonaldagen var det tog og musikk i gatene, ikke ulikt vårt 17. mai opplegg hjemme i Norge, men vi mangler miss`e-kåringene som de hadde. Vi prøvde oss på noen hipp-hipp-hurra, men det slo ikke an...

I matveien har vi virkelig fått utfolda oss, da vi hver dag har kjøpt middag hos de lokale med sine koslige små kjøkkenvogner på gatene. De er utrolig flinke til å lage de beste og mest smakfulle retter, spesielt kylling m/ ris og bønner, som er en slags nasjonalrett i Belize, og tacos med både hummer og reke, utsøkt!!! Vi ble også anbefalt en lokal restaurant med mat fra El Salvador, nemlig retten "pupusas". Den trivelige dama prøvde også å lære oss å lage dette, som dere ser av klippet fikk Kirsti skikkelig dreisen på det. Kirsti lager pupusas

Kirsti har også dristet seg på et besøk hos frisøren, og det var veldig vellykket. Modig gjort, og ut fra salongen kom det jammen ei skikkelig snerten dame! =)

En søndag formiddag vi var på sykkeltur, hompet vi forbi ei kirke der man kunne høre sangen fra såre røster nesten lette taket og sprenge vinduene (om de hadde hatt vinduer), og vi ble sugd inn på innpust. Presten var en god taler, og selv om ingen hadde sangstemmer og det var ingen musikk som lindret, så sang alle av hjertets lyst. Etter gudtstjenesten var over fikk vi de varmeste klemmer fra presten og forsamlingen, vi var visst alle søstre og brødre i den store lille verden! =) Minneverdig opplevelse fra San Pedro. Befolkningen på øya er virkelig en blanding av hummer og kanari, alt fra jamaica og karibien med sitt sedvanlige rastautseende og slacke holdning til tilværelsen, til kinesere, libanesere og amerikanere. Og alle ville prate med oss og ta seg av oss, noen trivelige ville sådan selge oss "weed" (hvete???) og Bob Marley-sigaretter, visste ikke at det var et eget merke... Ingen ble likevel sure for at vi takket høflig nei takk til så gode tilbud. "Don`t worry, be happy" var et slagord som gikk igjen over hele øya, og resten av landet forøvrig, og den tar vi med oss videre på turen vår! =)