Roatan - vårt dykkerparadis!

Så var vi der, endelig. Sjørøverøya Roatan i Honduras, og den trollbandt oss for alvor!! Vi hadde ett mål for øye, og det var så mye dykking som døgnet og lommeboka tillot! Bli bedre kjent med den fantastiske verdenen under vassoverflata i Karibien, og sveve i tilnærmet vektløs tilstand i H2O! Vi hadde undersøkt litt på forhånd, og alt av hederlig omtale gjorde at vi satte kursen mot Coconut Tree Divers, og for et brakvalg! Det er kanskje de mest hyggelige og hjelpsomme menneskene vi har møtt noen gang. Selvsagt driver de en næringsvirksomhet og er sådan avhengig av gode tilbakemeldinger, men den kundebehandlingen vi fikk overgår alt av hva man kan forvente. De ble rett og slett våre venner!! Spesielt Ted og Marco har veldig høy status hos oss. Her er hva Albert Rambjør skrev tilbakemelding om Coconut Tree Divers på Tripadvisor; review

Etter to "fun-dives" (artigdykk) ble vi overtalt til å ta "advanced"-kurset, vi trengte egentlig ikke overtalelse i det hele tatt, det valget sa seg selv. Så da ble det teori-lesing på verandaen vår, sammen med våre alltid sultne firebeinte venner, tre hunder og ei katt. Innimellom ble det også tid for snorkling, og det var helt fantastisk. Spesielt på West Bay var det som å svømme i et XL-akvarium med fisker og koraller overalt. På Halfmoon Bay låg det også en oppankret seilbåt som var utstyrt med sving-tau, til forlystelse for store og små, mest Kirsti! =) Det har også blitt en del prating med familien back home, er det sært å bli fryktelig misunnelig på en sunnmøring som steker pizza grandiosa live over skype???? Bare nevner kjapt i forbifarten at vi også har tittet på potensielle feriehus.... Samspleis med svigers??

Tilbake til dykkinga, så bestod kurset av 2 obligatoriske øvelser, dypdykk og navigasjon, og 3 valgfrie, der vi valgte Peak Performance Buyoancy (PPB), vrakdykk og nattdykk. På dypdykket hadde vi ei maxgrense på 100 fot, ca. 30 meter, og for hver fot over måtte vi kjøpe en øl til instruktøren vår, Ted. Dagen etter stod det 2 flasker øl i kjøleskapet med vennlig hilsen Tormod.... Andre utfordringer på dette dykket var at vi skulle skrive ned farger som han viste oss, vi er tydeligvis fargeblinde, for rødt ble brunt og gult ble grønt. Rart hva litt trykk på lillehjernen kan medføre gitt... =) Resten av dykket ble fun-dive, der vi fulgte en helt utrolige vakker vegg med koraller som strakk seg fra 60 meters dybde og nesten opp til havoverflaten. Det hele ble kronet med at ei stor havskilpadde kom svømmende ned til oss gjennom sollyset, et magisk øyeblikk! PPB er å kontrollere oppdrifta ved hjelp av pusten. Vi skulle ligge vannrett rett over botn uten å berøre grunnen, vi skulle svømme i en hinderløype gjennom ringer både på ryggen og vanlig, og velte ned oppstilte lodd med munnen. Kjempegøy!! Og vi var, beskjedent nok, dritgode!!! I løpet av dette dykket kunne vi fjerne 2 kg vekt fra kroppen, tenk om det hadde vært så enkelt også på land! =) Vrakdykket var spennende, på 35 meter låg et lasteskip som sank under en orkan i 1994. Og orkanen Mitch knakk den liksågodt i tre biter fire år senere. Veldig tøft å se hvordan skipet kom til synet da vi sank ned fra overflaten. Vi skulle også finne ut i hvilken retning skipet låg, erfaringa vår ble da at metall påvirker kompassnåla, for Ted, instruktøren vår bare ristet på hodet og lo over kursene vi foreslo. Vikinger på litt for dypt vann....

Navigasjonsdykket gikk greit, bortsett fra at jeg møtte på ei stor havskillpadde i korallskogen og kom både ut av fokus, telling og kurs, og Kirsti klarte seg veldig bra da hun etterhvert fant ut forskjellen på høyre og venstre! =) På tur opp fra dette dykket fikk jeg problemer med trykk i ene øret, veldig smertefullt, og måtte gå litt ned igjen for å prøve å utlikne trykkforskjellen. Kom oss etterhvert til overflaten. Da vi hvilte på ettermiddagen før nattdykket, oppdaget vi blod fra øret mitt, og ble sendt til lege. Han mistenkte sprukket/rift i trommehinnen, så ikke mer vannaktivitet på ei uke, og ikke dykking på 2-3 mnd på meg... På grunn av blod og opphovnet ørekanal anbefalte han å oppsøke en øre-spesialist for kontroll, får se hva vi finner av heksedoktorer i Nicaragua. Veldig bittert å gå glipp av nattdykket, DET dykket alle anbefalte og som vi gledet oss aller aller aller mest til, ble lovet en stjernehimmel både over og under havoverflata. Men helsa måtte komme først (ble jeg fortalt), bæsj!!!!! Kirsti gjorde ihvertfall unna sitt siste dykk dagen etter, som da ble fotografering, mens jeg var dekksgutt. Hun tok noen kjempefine bilder fra verdens nest største korallrev, etter Great Barrier Reef i Australia. Her på Roatan var det koraller og fisk i all verdens form og fasonger, 26 grader i vatnet og 30 meter sikt, helt utrolig vakkert!! Så da er det bare å gratulere jenta med vell gjenomført advanced-kurs, jeg må fullføre mitt siste dykk når vi kommer til Australia på nyåret engang. Avslutningen ble ikke helt som vi ønsket, men vi kommer snart tilbake til Roatan og Coconut Tree Divers! For her har vi trivdes utrolig godt, beste stedet så langt på turen vår!! Vi var skikkelig lei oss begge to da vi måtte dra... Uansett, videre reiste vi til Leon i Nicaragua, for hva skal man egentlig på ei øy når man verken kan svømme, snorkle eller dykke?????????

Fotograf; Kirsti

Fotograf; Kirsti

Fotograf; Kirsti

Fotograf; Kirsti

Copyright Ted Anger

Fotograf; Kirsti

Fotograf; Kirsti

Fotograf; Kirsti

Hopkins, vårt siste stoppested i Belize!

Vi drar til Hopkins og dykker, tenkte vi da vi dro fra Orange Walk! Men dykkingen var umenneskelig dyr, så det ble visst ikke noe av den gode ideen... Det ble altså noen late dager i Hopkins, et lite sted på kysten av Belize.

Vi bodde på Solution Guest House, som ble drevet av ei kjempekoselig dame.Det var ikke noen andre gjester enn oss der, så i tillegg til rommet vårt hadde vi et stort kjøkken og en enda større stue helt for oss selv. Veldig luksus for oss som er mer vant til mer spartanske krypinn.. =) 

Dagene ble fylt med litt bading, strand og kasting av kokosnøtter istedet for badeball, lesing, avslapping og en daglig tusletur til en et bakeri som ble drevet av en veldig trivelig amerikansk dame som flyttet til et enklere liv i Hopkins for 13 år siden. Det står det respekt av, men vi ble enige om at vi ikke kunne gjort det samme...
Tormod viste sine overlevelsesferdigheter ved å knuse en kokosnøtt, noe som vil imponere dere stort dersom dere ser på denne filmen:Tormod knuser kokosnøtta!logger Vår neste Robinsondeltaker!

Jeg fikk prøvd meg som frisør, og både jeg og Tormod var temmelig spente på hvordan Tormod kom til å se ut etter at jeg var ferdig med saks og kam. Jeg tror bildene under taler for seg selv.. Jeg fant frem et bilde på internett som skulle være en slags mal, men den ble nok ikke fulgt til punkt og prikke. Men så fort jeg fant ut hvordan jeg skulle holde saks og kam samtidig, runget sakseklippene og min nydelige sangstemme over hele Hopkins! Og til slutt var begge skjønt enige om at resultatet kunne vært værre... =)

 

Ellers var vel ikke oppholdet så begivenhetsrikt, men vi hadde det fint og bra! Vi sa takk for oss til Belize, og tok en båt ut av landet. Den reisen er et helt kapittel for seg selv...

Nå sitter vi på verandaen vår på Roatan, en øy i Honduras. Vi stooorkoser oss her, med dykking og koselige omgivelser, så her vil vi leve og her vil vi bo! Ihvertfall i minst en uke... =)

Orange Walk, en spøkelsesby...

Etter å ha vært fem dager på San Pedro, var vi ivrige etter å komme oss videre. Reisen gikk over til Belize City med båt, og så videre til Orange Walk med buss. Og hvordan kom vi på å dra til Orange Walk, av alle steder? Et sted som vi tre dager før ikke visste at eksisterte? Jo, i Lonely Planet-boka vår stod det at Orange Walk var en kosli liten by som ble brukt som utgangspunkt for en båttur i jungelen til Lamanai, et sted med ruiner som for lenge siden var bebodd av Maya-folket. En båttur i jungelen hørtes tøft ut, og dermed endte vi opp der. Litt forvirret gikk vi av bussen, og ble kanskje litt satt ut over at det ikke var en kosli liten by som ventet oss utenfor busstasjonen. Vi vil heller beskrive det som en spøkelsesby, men det er kanskje ikke helt rett  beskrivelse det heller. Det bodde jo forsåvidt folk der..

Men vi var ved godt mot, og spurte noen amish-menn om veien til det hotellet som vi hadde lest litt om på internett på forhånd. (Jammen var det godt at vi hadde gjort litt hotell-research før vi kom dit, for det var ikke så lett å finne hotell der..) Etter å ha gått enda litt til og spurt en brannmann om veien, fant vi frem og fikk rom på hotellet. Senere ble det litt tusling i Orange Walk sine gater, men det var kanskje ikke all verden å se.. Vi fant heldigvis en matvogn hvor de solgte mat - pølse med brød - og var veldig fornøyd med det til middag!

Dagen etter skulle vi på båttur i jungelen for å se Maya-ruinene. Dagen ble utrolig bra! Guiden vi hadde var koselig, vi møtte et dansk par (som vi selvfølgelig snakket engelsk med, dansk er jo gresk for oss) og både båtturen og ruinene var spennende! Her er en liten film fra båtturen. I løpet av båtturen fikk jeg matet en edderkopp-ape som var veldig søt og som klatret i trærne ved elvebredden. Så kosli! Vi fikk også sett litt forskjellige fugler, noe som kanskje Tormod satt litt ekstra pris på, for ikke å snakke om de utrolig søte insekt-flaggermusene! Høres jo ikke så søtt ut, men det var de! Pittesmå!

 

Vel fremme på Lamanai fikk vi servert lunsj, som bestod av kylling, ris og bønner, eggesalat og plaintain, en bananlignende frukt. Kjempegodt, og typisk Belizisk mat. Deretter vanket det omvisning på Lamanai, og vi fikk til og med klatre på toppen av et tempel, noe vi ikke har fått gjort noe annet sted. Vi fikk kjempegod utsikt over jungelen. Moro! På tross av litt regn hadde vi en veldig fin dag i Lamanai, men var skjønt enige om å dra videre fra Orange Walk dagen etterpå. I skrivende stund er vi i Hopkins, vårt siste stoppested i Belize! Men det får dere høre mer om i neste innlegg... =)

 (Skrevet av Kirsti).