Luang Prabang - et minne for livet!

På impuls så tok vi også denne gangen turen innom Laos, det lille eventyrlandet mellom mer kjente storebrødre. Vi var like i nabolaget, så fristelsen med verdens koseligste nattmarked og de varme smilene fra et fantastiske folkeslag, ble for sterk for oss. Vi hadde det så utrolig bra forrige gang vi var her for snart 5 år siden, og turte nesten ikke å håpe på en lignende opplevelse. Frykten for en aldri så liten skuffelse lusket i skyggen. Hvordan det gikk? Oppholdet i Luang Prabang sprengte poengbørsen!!! Og dette er hvorfor;

Vi fikk endelig spise frokost på Scandinavian Bakery! =) Vi hadde en ufarlig liten akutt hjertestans da vi ikke fant vårt sårt etterlengta bakeri på plassen sin, men ettersom alle lokale tuktuk-sjåfører pekte både mot Ho Chi Minh, Bangalore og Chendu, så forstod vi at frykten for konkurs og nedleggelse var sterkt overdrevent. Tilslutt fant vi våre herlige rundstykker med salat, ost og skinke, samt bilde av Knugen Carl Gustav på veggen! Her fikk vi i pose og sekk med både god mat og underholdning!
Luang Prabang er en skinnende elvemusling ved mektige Mekongs elvebredd. Stedet er litt utypisk asiatisk i byggestil, heller mer franskinspirert fra kolonitiden, men menneskene er så ekte vare man kan finne!

Vi tuslet gatelangs og besøkte templer og pagodaer, noe som er obligatorisk for å få et historisk og kulturelt innblikk, men varmen holdt virkelig på å ta knekken på oss. Regntiden glimtet med sitt fravær til bøndenes store fortvilelse, og i stedet var det en skikkelig hetebølge som til og med holdt de lokale søvnløse nattestid. I min feberfantasi drømte jeg om Askeladdens klimamedhjelper; "to vintrer skal bli"! Aircondition på rommet fungerte mer som en varmepumpe da den ikke var dimensjonert for smelteverk-temperaturen utendørs, og Kirsti evakuerte til badet og med boklesing i dusjen!

Vi har virkelig fått opp øynene for kokkelering Lao-style, der man får utlevert mat og ingredienser samt kokeutstyr, så lager man middagen sin selv. Praktisk faktisk! Maten er fantastisk god, men kokemetoden er den beste! Resultat; utrolig hva man skal drasse på, men ryggsekken er full av kjøkkenutstyr, klar for kulinariske måltid på hjemlige trakter! Saken er hvalbiff! Saken er fiskesuppe! =)

Krigsmuseumet vart besøkt, men der var det full oppussing, så vi måtte returnere med uberettet sak. Uansett, under "the Secret War" teppebombet USA og CIA Ho Chi Minh-stien som den ble kalt, og den dag idag ligger det tusenvis av udetonerte bomber og miner rundt landsbyer og skoler i Laos, og hvert eneste år dør det mennesker som er uheldige og ferdes på farlige områder. At barn ikke kan leke trygt rundt sine hjem og skolegårder er en tilværelse vi knapt kan forestille oss. Og som en mann sa; i valget mellom å dyrke mat i åkeren der det kan ligge granater, og sulte, hva skal man egentlig gjøre? Har man et reelt valg?!... USA med sin storhet vil jo selvsagt ikke vedkjenne seg ansvaret, og dermed er det opp til andre nasjoner som må rydde opp amerikanernes rot. Og med dagens tempo for søk og uskadeliggjøring av eksplosiver, er Laos et trygt land å ferdes i om ca. 100 år..... Tankevekker!! Og ikke få meg til å snakke om "Agent Orange"!!!!!

Det verdenskjente nattmarkedet i Luang Prabang var hovedgrunnen til endringen på traseèvalget vårt og en svipptur innom Laos. Definisjonen på en koselig atmosfære er hovedgaten etter mørkets frembrudd da hundrevis av boder er opplyst med lykter og mennesker med varme smil!! Og igjen, som forrige gang, vi ble like trollbundet! Utvalget er stort og passer de aller fleste grupper, selv om damer 40+ nok kanskje ville trøyd seg best. Alle gjenstander og salgsvarer er lokalprodusert, her finner du ingen "Made in China" på baksiden! Vi gjorde selvsagt våre kupp, og selv om det nesten er krav om at man skal forhandle pris og prute, så tok vi det veldig piano. Å være en utpreget økonom kan være vanskelig når den du forhandler med enten er ei jente på 7-8 år, ei mor med et spedbarn i armkroken eller ei bestemor med barnebarnet på fanget, da er det egentlig bare å ta det med et smil og innsjå at man har tapt duellen på forhånd! =) Når man tenker på hva disse utrolige menneskene har gjennomgått, og hva de lever av (her er det ikke årlige lønnsforhandlinger for å si det mildt), og likevel så fremstår de på en måte som kan smelte et hjerte av stein, så blir man bare målløs av beundring og respekt!

Står du vanligvis opp kl 5 om morgenen for å se at andre spiser frokost? Ikke vi heller! Men en gang må være den første. Hver morgen før soloppgang tar lokalbefolkningen til gatene for å dele ut mat til munkene. Det var en veldig andektig og fin opplevelse. Man blir grepet av stillheten og respekten lokalbefolkningen viser til guttene og mennene i oransje, og selv om noen kinesiske (sensurert) turister viser en total mangel på respekt, folkeskikk og religion, så fikk ikke det ødelegge for at vi følte vi fikk delta på og overvære noe helt spesielt. Tidløst.

Varmen truet med å ta fullstendig innersvingen på oss, og for å redde de siste overopphetede hjerneceller søkte vi medisinsk behandling i en kald og lindrende sval elv. Heldigvis er det fortsatt ikke norske tilstander hvor alle små og store elver og bekker er lagt i rør, så vi fant oss en kulp hvor vi fikk avkjølt termostaten fra farlig mørkerød til lyserød sone. Det stod egentlig "No swimming", men engelsk-kunnskapen var tilfeldigvis ganske skral denne dagen. Vi ble også overrumplet av en gutteflokk som også tok advarselen med stoisk ro, og vi har lært at det er viktig å følge skikker og tradisjon til lokalbefolkningen =) Elva var veldig fin, og mange mennesker hadde tatt turen for en søndagspiknikk hvor damene hadde med seg kurver med mat, mens mennene bar meg seg kassevis av landets fremste kjennemerke og største stolthet; Beer Lao! =)
I det samme område var det også en park med den minste bjørnen i bjørnefamilien, nemlig malayabjørn (Helarctos Malayanus), sun bear på engelsk. Den er, som nesten alle andre store pattedyr og rovdyr i Sørøst Asia, truet av utryddelse på grunn av jakt, tap av leveområder og krypskyting....

I anledning jordbruksoppgjøret så ville vi hedre bondens arbeid, og lære mer om den viktigste matvaren i Sørøst-Asia. På "The Living Land Farm" skulle den muntre og trivelige Lee Lau lære oss kunsten med risdyrking (og risvindrikking). Gården bestod av 7 familier som samarbeidet om risdyrkingen, og der tok de også imot lærevillige turister fra potetland, samt agronomstudenter fra Laos. De tok også til seg barn og unge fra landsbygda som trengte en plass å bo mens de studerte, men der familien ikke hadde råd til et krypinn selv.
Risdyrking er en møysommelig prosess, og fra planting til spising går det ca. 4 mnd og utrolig mange timer med arbeid. Risplanting var ikke Kirsti sin favoritt, men likevel en viktig del av jobben http://youtu.be/1K-Hx2eW30g. Arbeidet er inndelt i 14 delprosesser, der den siste er etappen er fra fat til munn, og den kunne vi fra før. Den artigste biten var å pløye næringsrik leirjord med bruk av bøffel. Suzuki var en skikkelig, ehh, arbeidshest, og vi fikk virkelig sving på jordbruket http://youtu.be/aIChv5sexrU Traktor er oppskrytt!
I tillegg til et veldig lærerikt og morsomt lynkurs i kunsten å dyrke ris, så fikk vi også lære hvordan de lager redskap, tak, huskonstruksjon og risvinproduksjon. Noen eldre herrer bruker også pensjonisttilværelsen på å lage forskjellige suvenirer som var til salgs, og vi lot oss selvfølgelig friste. Synes det er bedre å støtte opp om slike lokalproduserte produkt, og man får et nærmere forhold til varen når man har sittet og observert en godt voksen mann som stolt utøver sine ferdigheter. Så vi kjøpte, og han smilte (vi smilte også)! En fantastisk lærerik og kjempemorsom dag ble avsluttet med festivitas gjennom forskjellige matretter og risvin. I Laos spiser de utelukkende sticky rice, når du tar risen med fingrene så klisterer den seg fast, alså "sticky"! Vi foretrekker nok jasmin der du kan spise ett og ett riskorn med gaffel! Lee Lau syntes vi var gærne! =) Så neste gang du kjøper Uncle Ben`s på REMA1000, så send en takknemlig tanke til alle de som står lange dager på hode i rismarkene i Asia og gir oss vestlige en billig og god middag.... Den samme tanken (og takken) kan gjerne sendes den norske bonden også, det fortjener de!!!

Vi hadde lest om forskjellige måter man kunne hjelpe lokalbefolkningen på, og vi stakk innom det lokale biblioteket der vi kjøpte bøker som ville bli delt ut til barn rundt på ulike skoler. På vei ut fikk vi mer informasjon om bok-prosjektet, og vi følte en trang for å bidra mer, så en tanke begynte å kverne... Ved hjelp av fjæsbuki ble våre familier hjemme invitert til et frivillig spleiselag der målet var å samle inn 300 US dollar, ca 1800 kr, noe som ville gi et bokteppe med over 100 bøker til barna, og man kunne også få være med ut til skolen for å se hvordan bok-prosjektet fungerte i praksis. Kort prosess, pengene var snart på konto takket være våre kjempesnille familier i Norge, og vi dro avsted i bok-tuktuken sammen med biblitekaren Mrs. Chanta og de frivillige medhjelperne Dao, Saij og Thaij. Vi fikk vite at det nå var sommerferie, og vi tenkte da vårt i våre stille sinn, men bøkerne skulle fram uansett, for landsbyen hadde fått beskjed dagen før at vi kom på besøk. Etter 1 1/2 time var vi laaaangt ute på landsbygda og kom endelig fram til Pakkeng Village og barneskolen der. At det var skoleferie, det kunne enkelt lurt oss, for utenfor skolen var det fullt av barn i skoleuniformer samt godt oppmøte av foreldre, små barn og ungdom. Det var første gangen bok-prosjektet var i denne landsbyen, og Mrs. Chanta var så glad, rørt og takknemlig for at også barna her i Pakkeng Village skulle få besøk av bok-tuktuken. En liten tåre rørte på seg i øyekroken på ellers sindige nordmenn da vi såg hvor utrolig mye dette betydde for henne og barna. Dao og Saij viste et fantastisk barnetekke og pedagogiske ferdigheter, for alle barna lystret det minste vink, og snart var de i gang med full allsang og undervisning https://www.youtube.com/watch?v=ENTCXEEGkH4. Barna fikk også opplæring i hygiene og tannpuss, to helt basisferdigheter vi i Norge tar for gitt, men som her på landsbygda i Laos ikke er en selvfølge https://www.youtube.com/watch?v=ydOoHujkd20.

 
Det ble videre utdeling av såpe, tannkost og tannkrem til store og små. Alle barna smilte, takket høflig, bukket og neiet, og skolebarna som hadde mindre søsken hentet også disse fram slik at de også fikk tannkost og tannkrem. Så var det tid for bokutdeling, og maken til ivrig og lærevillig gjeng skal man lete lenge etter. Bøkerne forsvant som dugg for solen, og snart satt vi med barn rundt oss og limte inn klistremerker og drev høytlesing. Dette må uten tvil være verdens søteste unger, og ei spesiell lita jente ville vi mest pakke i ryggsekken og ta med oss hjem til Norge, men det finst heldigvis regler mot slikt, samt mange andre gode grunner selvsagt. =) Mrs. Chanta fortalte til alle barna og foreldra at bøkerne var en gave fra familiene våre i Norge. Ingen hadde sikkert hørt om Norge før, men de såg vel på hudfargen vår at det for det meste er mørkt og kaldt der. Videre sa hun at til neste gang hun kom tilbake, måtte de ha lest alle bøkerne for da ville de bli stilt kontrollspørsmål! =) Og lærerne skulle lage ei liste over skolebøker som de trengte til undervisningen, som bok-prosjektet ville skaffe.

Etter et par timer var vi ferdige, og vi satte kursen tilbake til Luang Prabang med opplevelser vi knapt hadde turt å håpe på, det er en ting å lese og høre om slike prosjekt, noe helt annet å oppleve det. Virkeliggjort. På hjemveien stoppet vi for å kjøpe frukt, og Mrs. Chanta og Dao løp rundt til de forskjellige salgsbodene og kjøpte litt frukt av alle de lokale selgerne for å spre pengene mest mulig. Det var det endelige beviset på at dette bok-prosjektet er i de beste hender, ideen om å hjelpe flest mulig er festet djupt i både tankegang og handling. Derfor kvier vi oss ikke for å si at vi vil gjerne bidra mer for å støtte bok-tuktuken i Luang Prabang! Så for pengene ble det godt over 100 bøker, såpe, tannkrem og tannkost til skolebarna, samt leker til barnehagen i Pakkeng Village og 8 skoleuniformer!

Mange barn i Laos lærer ikke å lese fordi de ikke har tilgang på bøker, viss det i det hele tatt er en skole der de bor. Ut av fattigdom, inn med utdanning og kunnskap. Og da må barna få en reell mulighet til å lære å lese og skrive, derfor er vi veldig takknemlig over den støtten vi fikk hjemmefra.
Og vi har fått sett med våre egne øyne at den minste innsats kan gjøre en stor forskjell. At det nytter!!! De fantastiske barna i Pakkeng Village, og Mrs. Chanta med bok-prosjektet, har virkelig gitt oss et minne for livet!

Vil du oppleve et ekte eventyr med mennesker, kultur, natur og opplevelser; reis til Luang Prabang! Reis til Laos! Det vi gjorde nå og på forrige tur var bare toppen av kransekaken, her er aktiviteter for små og store, unge og eldre. Men Luang Prabang bør oppleves før den gule jernbanen kommer dampende fra nord, for da er paradiset borte for evig og alltid .....
Om vi kommer tilbake en tredje gang... "sej inte nej, sej kanskje kanskje kanskje"! =)