Flores og Komodo – dykking og drager på to fantastiske dager

Vi satt en time og ventet på bussen i Senggigi før vi tok afære, fikk resepsjonisten til å ringe reiseselskapet som igjen fikk fatt i bussen som skulle hente oss, til å snu og faktisk hente oss....
Buss og buss, ei gammel folkevogn med overlast av folk og baggasje. Jeg ble stuket imellom sjåføren og co-piloten i framsetet, der de satt og kvekket og babblet på ut- og innpust. Redselen spredde seg som gressbrann i april, er det denne farkosten vi skal reise med i 24 timer? Etter en time ble vi sluppet av, ventet en time, fraktet 1 km og ventet enda 3 timer! Effektivitet i transportnæringa er et fremmedord i Indonesia! Tilslutt kom vi oss på bussen som skulle frakte oss til øya Flores og La Buanbajo. Sjåføren var gal, selvsagt! Forbikjøringer i sving, satser hardt på at møtende trafikk viker i sisten liten, noe som de fleste heldigvis gjorde. Jeg nektet å sove på hele marerittferden, skulle jeg omkomme i trafikkulykke i Indonesia, så ville jeg vite det! Vi tok først ei ferge der det var fengende live-musikk, jeg spilte Vømmel m/ Auksjonsvisa på full guffe på mp3-spilleren, men Hans Rotmo ble dessverre altfor svak i forhold til kråkekoret ombord. Skjønner hvorfor det ikke var vindu på ferga... Ufrivillig underholdning på ferga
Etter en lang ferd i natten kom vi fram til en liten landsby hvor det var bussbytte. Vi satte oss ombord med forventning i blikket, men det falmet fort! 3 timer satt vi med bagasjen på fanget før vi endelig tok av i retning neste fergedestinasjon. Imellomtiden erfarte vi at kjøringa på forrige bussstur var av en slik art at selv lokalbefolkninga, som er vant med det meste, stod på hodet og spydde. Uheldigvis, viste det seg, på ryggsekken min! Gørr og guffe, æsj!!!

Fysisk og psykisk på bunnivå entret vi siste fergestrekning med håp om en effektiv og komfortabel reise, en overfart på forespeila 2 timer. Feil!!! 7 timer brukte jammen jolla, inkludert en times venting i havna for å få legge til kai. Da var vi på sammenbruddets rand!! Litt inspirasjon fikk vi tilbake da vi tok en runde vri-åtter, fikk fort publikum rundt oss som flirte og lo hver gang Kirsti vant overlegent, godt å få spre litt glede til de lokale innbyggerne. Med uante krefter klarte vi å booke både tur til Komodo Island neste dag og dykking den påfølgende, etterpå flatet vi ut på hotellet. Med en blanding av latter og gråt etter en fryktelig til reise som tok 31 timer (uten søvn), så fylte vi senga med mat og snop, og sovnet endelig både mette og trygge til bakgrunnsstøyen av malaria- og denguemygg flagrende rundt øra!

Veldig, veldig ufrivillig måtte vi opp kvart på fem for å ta båt til Komodo. På vår sjanglete ferd ned til kaia, passerte vi noen haner som bare ristet på hodet, alt for tidlig både for folk og fjærkre! Kirsti hilste på båtmannskapet før hun var tilbake i drømmeland. Jeg fikk med meg soloppgangen og litt marint liv i form av delfiner og flygefisk. Sjøområdet rundt Komodo er et av verdens mest næringsrike på grunn av kollisjon mellom det varme Flores havet og det kalde Sumba-stredet, og man kan se utallige både fisk- og hvalarter på sin søken etter mat. Strømforholda var særs krevende, det føltes mer som å være på ei elv enn havet, og båten måtte ta ibruk seil i tillegg til motoren for å komme seg igjennom. Etter 3 timer var vi fremme og klar for å besøke verdens største øgle, komodovaranen! En barndomsdrøm for enkelte som er vokst opp med David Attenborough, Globus2 og Planet Earth! San Diego Zoo har tellinger hvert femte år, og siste estimat var at det befant seg 2842 komodovaraner på øya. Vi fikk sett 5 og var kjempefornøyd!!! =) De er virkelig store og majestetiske dyr, 3 1/2 meter og ca. 100 kg blir de aller største. Klørne kan sikkert dele fjell, og bittet har så mange bakterier som langsomt dreper byttedyret. En parkvokter og et barn har dødd de siste 5 åra, så vi holdt klokelig avstand med beundrende blikk! Etter en heftig fotoseanse som guidene våre sjelden har opplevd maken til (kanskje vi tok 150 bilder), så forlot vi Komodo Island og dets innbyggere med takknemlighet og ærbødighet! Vi tøffet med båten en halvtimes tid, før det ble tid for eventyrlig snorkling, der vi bare følgte strømmen rundt omkring sammen med de vakreste Nemo-fisker og andre fargerike skapninger. Lunsjen ble inntatt på båtturen hjem, og ferden ble veldig avslappende da vi hadde båten for oss selv, bortsett fra et mannskap på 3 og guide. Slikt skal storfolk kjennes! =)

Neste dag ble det dykking, og etter gårsdagens fantastiske snorkling, hadde vi virkelig håp om noen fine opplevelser! Og gjett om de ble oppfylt! Ord blir fattige og bildene yter overhodet ikke rettferdighet over den uteomjordiske verdenen som befinner seg under havoverflaten. Et tips; ta dykkerlappen og levva livet! =) Mellom våre to dykk fikk vi snorkle sammen med digre mantaer som seilte i havstrømmene, for noen imponerende og elegante lysvesener som Yoda ville sagt det!

Etter to helt utrolig fine dager på Flores og Komodo, var det på tide å reise tilbake til Bali! Et blikk på hverandre var nok; buss har aldri vært mer uaktuelt! Indonesia er litt spesiell da vi ikke kan bestille flybilleter selv online, dette må gjøres gjennom reiseselskaper, og når disse da enten var stengt eller ikke kunne hjelpe oss i noen særlig grad, var det med aktive sommerfugler i mageregionen vi entret flyplassen neste morgen på lykke og fromme! Til en indre øredøvende jubelbrus fikk vi napp på det siste flyselskapet, og 15 minutter etter ankomst flyplassen var vi i lufta med en Fokker 50 i retning Denpasar og retur til Hotell Sandat Legian i Kuta. I mitt stille sinn gjorde jeg meg noen tanker da vi fløy over busser og båter; høyt her oppe flyr vi og der nede kjører de gale!!