Vår reise i Namibia var omsider over, og nye land ventet
forventningsfulle på oss! Etter et døgn på buss – hvor Tormod
fikk en uforklarlig febertokt som heldigvis gikk over før
feberfantasiene satte inn for fullt – kom vi frem til Johannesburg
hvor en ny leiebil var ivrig etter å komme seg ut på veien. Og med
ny leiebil mener jeg NY leiebil. Hele 23 km har den gått, og vi
skjønte at her bør det ikke komme en eneste skrape – da kan vi
ihvertfall ikke skylde på at den var der fra før. Atter en gang
leier vi en Chevrolet Spark, med tilnavnet Nygnisten! =)
Vi satte kursen mot Botswana, og den første dagen ble en kjøreetappe fra morgen til kveld – 80 mil ble det vi før vi var fremme i Franscistown i Botswana. Der fant vi oss en campingplass som vi bestemte oss for å bli et par dager. Og jammen hadde vi campingplassen helt for oss selv! Med eget svømmebasseng og hvert vårt bad som lignet mer på en lobby på et 4-stjerners hotell (sett bort i fra at det var dusjer og toalett der) hadde vi det som plommen i egget! Helt til regnet bøttet ned på natta og det ikke-regntette teltet vårt tok inn vann mens vi lå i fosterstilling og kjempet om midten av teltet hvor vannet kommer sist... Neste natt ble det soving i bilen, kan du si...
Heldigvis regnet det ikke på dag- og kveldstid, og vi lagde de beste retter på bålet som min kjære villmarks-mann tente opp! Grillspyd, grillede potetskiver og potetsalat – skal det være så skal det være!! (Kvelden før, da vi ankom Franscistown skulle det ikke være, for da bestod middagen av et eple og en plomme...)
Men vi kunne ikke deppe av den
grunn, dagen var kommet for innreise i Zimbabwe! Etter at vi kom over
grensa – hvor vi måtte betale klekkelig for både oss selv og
bilen – var det bare en liten kjøretur til Victoria Falls Town.
Her har vi slappet godt av, tuslet litt rundt på souvernir-jakt og
selvfølgelig – sett selveste Victoria Falls, et av verdens sju
naturlige underverker! Forventningene var store, men ble kanskje ikke
helt oppfylt. Vi holder nok en knapp på Iguazu Falls i Argentina! Vi
er her i lavsesongen, og store mengder vann fører til dårlig sikt,
men det vi fikk se av fossen likte vi godt! Den er helt sikkert et
mektig skue når en kan se hele på en gang! På tross av dårlig
sikt var vi fornøyde der vi gikk som turister flest og tok bilde i
øst og vest. Mange steder måtte vi ha regnponcho på oss selv om
det var blå himmel, for det regnet skikkelig pga det vannet som
kommer opp fra fossen. Tormod møtte også på en statue av selveste
Livingstone, og var ikke helt blid på han fordi det nå ikke var
flere steder å oppdage i Afrika. Jeg klarte å dra Tormod vekk før
han hisset seg form mye opp over at han nå kun har ferdig-oppdagede
steder å reise til...
Vi satte kursen mot Botswana, og den første dagen ble en kjøreetappe fra morgen til kveld – 80 mil ble det vi før vi var fremme i Franscistown i Botswana. Der fant vi oss en campingplass som vi bestemte oss for å bli et par dager. Og jammen hadde vi campingplassen helt for oss selv! Med eget svømmebasseng og hvert vårt bad som lignet mer på en lobby på et 4-stjerners hotell (sett bort i fra at det var dusjer og toalett der) hadde vi det som plommen i egget! Helt til regnet bøttet ned på natta og det ikke-regntette teltet vårt tok inn vann mens vi lå i fosterstilling og kjempet om midten av teltet hvor vannet kommer sist... Neste natt ble det soving i bilen, kan du si...
Heldigvis regnet det ikke på dag- og kveldstid, og vi lagde de beste retter på bålet som min kjære villmarks-mann tente opp! Grillspyd, grillede potetskiver og potetsalat – skal det være så skal det være!! (Kvelden før, da vi ankom Franscistown skulle det ikke være, for da bestod middagen av et eple og en plomme...)
Dagen etter satte vi kursen til
Kasane, som er på grensa til Zimbabwe. Kun 50 mil ble det på veien
denne gangen, og på denne strekningen klarte jeg å pådra meg en
politimanns harme! Vi kom til en sjekkpost – som vi har truffet på
en god del ganger på turen, helt smertefritt. Denne sjekkposten
hadde imidlertidig en morsom liten vri... Istedet for et stoppskilt
ved der politimannen og bygningen stod, slik det har vært tidligere,
stod stoppskiltet 20 meter før... Og fremtidige politibetjent
Smenes-Meisingset klarte selvfølgelig å overse det skiltet, og
kjørte intetanende frem til politimannen, sveivet ned vinduet og
hilste med et høflig «Hello sir!». «Tell me you didn`t see that
stop-sign», fikk jeg til svar... Etter litt kaldsvette og en
beklagelse, fikk jeg beskjed om at den beste måten å løse
problemet på kanskje var å gi meg en bot. «Okay», svarte jeg, og
tenkte at jeg faktisk måtte helt til Botswana for å få min første
bot... «Thousand Pula», sa politimannen (det er ca. 700 kr, og ja,
valutaen her har et litt pussig navn...). «We don`t have that much
cash», sa jeg som sant var, for bøtene her blit nemlig betalt på
stedet i kontanter. Da var det plutselig helt greit, og vi fikk
tommel opp og fikk kjøre videre. Vi kjørte i vei mens Tormod holdt
på å le så han datt ut av bilen, og jeg var flau opp til hårroten.
I ettertid var vi veldig fornøyd med at vi ikke hadde så mye i
kontanter – det var jammen ikke vanskelig å komme seg unna en bot
her i landet! =)
Utpå ettermiddagen kom vi frem til
Kasane, etter å ha hilst på utallige elefanter og noen sjiraffer langs veien. I Kasane fant frem til nok en campingplass, og atter en gang ble det
båltenning, før vi begynte å se film i teltet... Før regnet kom –
igjen. Vi har nok absolutt ikke truffet den beste tiden å reise på
med et telt som ikke er regntett! Regnet gav seg etter halvannen
time, og vi sovnet – intetanende om at enda mer regn ventet utover
natta. Kvart på fem evakuerte vi ut i bilen, og våknet av at vi
fantaserte om de tidene da hotell-prisene var så lave at vi kunne
sove i en seng og uten å bli vekt av regnet hver natt.
Vi nøt et par late dager i Zimbabwe
før vi igjen satt kursen mot Botswana som vi på ingen måte var
helt ferdige med enda! På hostellet i Zimbabwe fikk vi en forfølger
og kompis, en hund som følger etter oss hvor vi enn går. Han
oppdaget hvilket telt som var vårt, og skrapte høflig på
myggnettingen på kvelden slik at Tormod åpnet og hunden fant et
sted i fotenden for å tilbringe natta. Jeg trøstet meg med at det
heldigvis var svært lite flått å frykte...
3 kommentarer:
Smekke Tormod! Gleder meg til å treffe deg og bikkja på Lifjellet 2015! Hvordan er den på fugl, har den ro i oppflukt osv.? :)
Ikkje verst med campingliv i Afrika skjønna e :-) Kirsti, e sjer for me både ansiktet dett når du skulle t å få bot, og Tormod sin hysteriske latter i etterkant ;-)
Alstøtt moro å vitje bloggrn dykkes. Nydelige bildi, fin bikkje og tøffe følk!
Legg inn en kommentar