Et par syngende glade dager i Rio de Janeiro!

Byen alle har hørt om! Copacabana, Ipanema og Kristus-statuen. Og noen har antakeligvis hørt om Maracana, selv om jeg ikke ante at det var noe som het det før vi var der. For alle som er like uvitende som meg: Maracana er en fotballstadion som visstnok er veldig viktig, kjent og berømt i den gale fotball-verdenen.

 

Vi hadde et par flotte dager i Rio de Janeiro, selv om vi ble overrasket av et par regnbyger og tåken lå tykk over Kristus-statuen. Vi ruslet i gatene og strendene på Copacabana og Ipanema, mens Tormod gikk og sang «Jenta fra Ipanema», «Copacabana» og for ørtende gangen for dagen, eller skal jeg si timen: «Rio de Janeiro» av Åge Alexandersen. Sistnevnte ble sunget til ørene mine nesten datt av... Men en glad og fornøyd Tormod synger, og en fornøyd Tormod er verdens beste reisekamerat, så da får en stakkars pekaill bare finne seg i å smile pent når sangfuglen drar i gang kvarterets femte «Rio de Janeiro»...

Vi var også på guidet tur på nye Maracana-stadion. (Ja, den gamle er revet og den nye bygd opp, noe jeg ikke ante før vi var over halvferdig med omvisningen. Hvorfor i all verden skal jeg gå å vite noe så unyttig?) Tormod skinte som en solstråle, og bilder ble tatt i øst og vest. Han hadde selvfølgelig lyst å gå på fotballkamp også, og i et svakt øyeblikk foreslo jeg at vi kunne sjekke om det var en kamp mens vi var i Rio. Jeg slo mentale kollbøtter og hoiet lydløse gledesrop da vi fant ut at det var juleferie på Maracana, og ikke noen kamper før etter jul. Tormods indre reaksjon var nok den stikk motsatte av min, så jeg undertrykte naturlig nok min egen, ekte reaksjon og spilte ut sympati-kortet for anledningen.

Vi kunne heller selvfølgelig ikke gå glipp av et besøk på Kristus-statuen, eller Cristo Redentor som den kalles på portugisisk, når vi først var i byen. Med godt mot, og det var spesielt Tormod som stod for det ekstra gode motet, tok vi det lille, bratte toget opp til Corcovado, selv om vi hadde blitt advart om at det var null sikt på toppen. Men noen ting må man bare gjøre her i livet, og en av dem var for oss å ikke dra fra Rio uten å ha sett den berømte statuen, som også er en av verdens sju nye underverker. Vel fremme på toppen, etter toget som på mange måter kan minne om Fløibanen, steg vi ut i et tåkehav. Et tykt tåkehav... Men vi smurte på oss massevis at tålmodighet, og det gav selvfølgelig Tormod rikelig med anledninger til igjen å synge «Rio de Janeiro»..
Her er en liten smakebit: http://www.youtube.com/watch?v=FssemsLU1CA&feature=youtu.be
Tålmodigheten lønte seg i massevis, og etter en liten time og et par slitne pekaill-ører, lettet tåka og både statuen og utsikten over Rio ble klokkeklar. Begge deler var helt fantastisk, og igjen ble det tatt bilder i øst og vest! Vi var utrolig heldige, for akkurat da vi var ved statuen, var nok den eneste tiden på de to-tre dagene vi var i Rio at tåka lettet. Enda en grunn til å synge av full hals!

Kort oppsummert så var Rio (ihvertfall de delene vi såg) kjempefint, og vi storkoste oss virkelig!

 Tormod kikker så lengsesfullt mot stadion, og da vi kunne være med på omvisning ble det stor glede!

 Tormod prøver desperat å lappe sammen sandalene som begynner å falle fra hverandre...