Namaste, Katmandu!

Vi har forflyttet oss til Nepal og Katmandu, vi kom inatt etter et litt for slitsomt reiseopplegg! Kinesere kan IKKE engelsk, de bare staar der og rister paa hodet og smiler forsiktig. Da blir jeg irritert.... Heldigvis er jeg (eller Kirsti egentlig) en rolig og sindig person =) Flyet vaart fra Beijing var forsinket, det var ogsaa flyet vaart fra Kunming til Katmandu... Samt at flyplassen i Kunming var bare kaos, og at Kirsti var syk saa vi fryktet for aa bli sendt i karantene begge to. Men Nepalske myndigheter er ganske layback virker det som... Turen for Kirsti utartet seg som et langt mareritt, aa reise mens man er syk er ikke noe saerlig, og hjemlengselen og mamma's mat, pleie og ei god og varm seng meldte seg. Men Smenes-aanden og staheten gjorde at hun ikke knakk sammen men kom seg fram til Nepal, toeff jente! Klokken ett i natt 27/28 entret vi hotellet etter en strabasioes ferd i et kjoeretoey (vil ikke kalle det for bil engang)! Etter 13 timer paa reisefot fikk vi endelig ei god og mjuk seng! Vell undt! Naa skal Nepal undersoekes, foerst blir det Katmandu, som vi allerede liker veldig godt, saa tar vi det paa sikt deretter. Satser paa aa oppdater med jevnere mellomrom fremover!

The Great Wall

"You are not a real man if you haven't climbed the Great Wall", sa Mao Zedong! Men det har vi!! Vi tok piratdrosje til Badaling og begynte klatreeventyret! Trappe ta det var mange trappetrinn!! Jo lengre og hoeyere opp vi kom jo mere fasinert ble vi av dette fantastiske byggverket. Skjoenner godt at Dhjengis Khan ble litt satt ut da han moette dette mosteret av en mur under sine tokt! Et utrolig stykke arbeid har blitt lagt ned for aa konstruere denne muren, og han som kom paa ideen ma ha vaert enten genial eller sinnsyk! Ihvertfall, vi klatret oppover og oppover til vi endelig kom til topps etter 50 minutter! Da fikk vi se hvordan muren buktet seg i terrenget som en slange langs fjellranker og topper! Helt utrolig! Nedturen var egentlig verst, forholdsvis bratt og litt isete og glatt enkelte parti. Vi hadde to ulike teknikker for nedstigningen, Kirsti lett og ledig mens jeg laaste hvert et ledd og hver en muskel for hvert trappetrinn, foerst naa nesten en uke etter gaar jeg forholdsvis normalt, men Kirsti slapp ikke unna stive muskler helt hun heller.... Men vi har vaert paa den kinesiske mur, som for oss var hovedmaalet med Kina denne gangen =) Og ja, vi KAN se maanen fra den kinesiske muren =)

Trasking i Beijing

Det foerste vi merket da vi kom til Beijing er at det var kaldt! Veldig kaldt for oss som kom fra 30 grader, og naa sto paa flyplassen i sandaler uten sokker i 4 grader.. Vi kom oss kjapt inn i en taxi sammen med en finne som vi satt attmed paa flyet. Vi tok inn paa Leo hostell, mens finnen dro videre til et mer fasajonabelt stroek.. Leo hostell var midt i blinken for oss. Kjempegod mat, greie rom, koslige folk og vi kunne sitte i "stua" og se paa film og kose oss. Perfekt! Og det er bra, for vi har ikke spist andre steder, skummelt med kinesiste menyer..Hehe.. Vi brukte virkelig beina mye i Beijing, selv om t-banen bare kostet 2 kr hver. Den foerste dagen gikk vi til den himmelske fredsplass (etter aa ha gaatt i feil retning et par km, kom vi til slutt frem..), og til den forbudte by. Den forbudte byen var mye stoerre enn vi trodde, og en imponertende plass! Vi benyttet ogsaa tiden i Beijing til aa ta oss en tur paa den kinesiske muren, gaa paa et par markeder, hvor Tormod kjoepte seg et lite radiostyrt helikopter. Han var helt i ekstase, og det hadde nok garantert blitt et stort helikopter hvis vi ikke hadde hatt litt begrenset plass i sekkene vaare.. Vi var ogsaa i en park hvor vi hadde utsikt over hele den Forbudte by. Veldig kult! Det var et par km tilbake til hostellet, og vi var slitne etter aa ha gaatt hele dagen, men ingen taxi-sjaafoerer ville kjoere oss. Det var sikkert for kort! Det var litt frusterende, men vi kom endelig frem, etter en stopp paa McDonalds. De har den beste softisen vi har smakt paa mange maaneder...=) Vi var ogsaa paa Beijing Zoologiske hage, og det var virkelig en diger dyrehage! Hoeydepunktet var vel en panda som slappet riktig saa godt av oppi et tre.. Morsomt! En kveld var vi paa kinesisk akrobetakk-show. Det var imponertende! Utrolig hva de faar til..=) Aa plassere 20 jenter paa en liten sykkel er liksom ikke noe problem..

Det som ellers slo oss i Beijing var at alt skulle se veldig rent og perfekt ut. Fattigdommen blir gjemt unna. Noen steder kunne vi se doerer vi murer som sto paa gloett, og bak der skimtet vi fattige stroek og skroepelige skur - noe vi ikke hadde ant at var der hvis det ikke hadde vaert for at doerene sto litt aapen.
(Dette ble bare en kort sammendrag om Beijing, for vi kunne ikke publisere noen innlegg paa bloggen i Kina, Det er vel kanskje sensuren som er litt strengere enn i andre land.)

Cu Chi-tunnelene og krigsmuseet

Vi ville se et av de mest beroemte og beryktete omraadene fra Vietnamkrigen, nemlig Cu Chi. Dette "jerntriangelet" er ikke stoerre enn 150 km2, men likevel et omraade som var med aa avgjorde at USA tilslutt trakk seg ut fra Vietnam. Vietcong, som kjempet for det kommunistiske nord-Vietnam, hadde en perfekt strategisk posisjon i Cu Chi, bare 6 mil fra Saigon, midt i fiendeland kontrollert av USA. Vi fikk se en del av tunnelsystemet, meget imponerende. Ca 200 km med tunneler var gravd ut, fordelt paa tre nivaaer. Nivaa en var rett under bakken, der hadde de f.eks provisoriske sykehus,kjoekken etc. Nivaa 2 var ca 5 meter under bakken og siste var paa 10 m dybde. I alt levde 16000 mennesker i disse tunnelene, mens USA teppebombet hele omraadet. Alle som beveget seg i Cu Chi ble sett paa som "charlie", eller vietcong, selv om mange kanskje bare var boender... Kirsti var den eneste av oss to som kunne ha fungert som vietcong, da hun kom seg ned i en av de mange tusen inngangene som var skjult rundt omkring. Jeg maatte finne meg i aa bruke de tunnelene som var utvidet for vestlige turister... :/ Trangt, varmt og klamt er stikkord som passer de tunnelene. De som bodde lengst i disse hulene sammen med skorpioner, slanger og edderkopper, var der i 26 aar, utrolig!! Vi fikk nok etter 100m!! Selv om Vietnam moette en stormakt overlegen i krigsstyrke, saa brukte de lokalkunnskap og en fantastisk kreativitet til aa lage alle mulige former for feller, de fleste konstruert for kun aa skade, ikke drepe... Roeyken fra kjoekkenet under bakken sendte de i smaa korridorer over en km unna, for viss ikke ble de bombet tilbake til steinalderen! Da vi gikk omkring paa Cu Chi mellom tunnelinnganger, bombekrater og andre minner fra krigen, var det en litt spesiell foelelse aa vite at mange tusen mennesker doede paa dette omraadet. Tror Vietnamkrigen er en av de verste i historien, selv om alle kriger er forferdelige paa sin maate... Det fikk vi ogsaa inntrykk av paa krigsmuseumet. Ikke for aa ta parti med noen flere tiaar etter krigens slutt, men jeg tror ikke amerikanerne har saa mye aa vaere stolte av fra denne perioden... Spesielt bildene av de som ble utsatt av dioksinet "agent orange" fikk en forferdelig skjebne, og mange vietnamesere har senskader den dag i dag, baade de selv som opplevde krigen, men ogsaa annengenerasjonen... Vietnameserne er stolte av sin historie og sin seier mot USA, men virker ogsaa a ha lagt fortiden bak seg og ser fremover. Ihvertfall, vi fikk et bittelite innblikk i hva Vietnamkrigen innebar og vi sitter igjen med mange sterke minner fra Cu Chi og krigsmuseumet! Anbefales sterkt!

Saigon, Ho Chi Minh, Vietnam

Etter en lang natt paa bussen, kom vi til Saigon litt over fem paa morgenen. Vi foelte at det var midt paa natten, men det gjorde tydeligvis ikke lokalbefolkningen, for de var i full gang med morgentrimmen. De sto i store grupper og holdt paa med aerobic, noen drev med badminton og andre hoppet og spratt litt for seg selv her og der. Vi var helt facinert! Troette var vi ogsaa, saa vi proevde aa finne hotellet som vi hadde sett oss ut i reiseboka, men det var enklere sagt enn gjort. Etter aa ha gaatt i feil retning en god stund, skjoente vi at vi var paa feil kurs. Til slutt fant vi frem, bare for aa finne ut at vi matte vente en time paa et ledig rom, aa saa enda en time for at rommet skulle bli vasket. Utrolig slitsomt! Det var to slitne kropper som falt sammen da vi endelig fikk rommet.Dette bildet forteller akkurat hva jeg foelte der og da... Etter et par timers soevn, sto vi opp for aa utforske byen. Noen ting som vi kommer til aa huske er: 1. Trafikken er helt sinnsyk. Biler, sykler, scootere, mopeder og fotgjengere som krysser veien i et salig virvarr. Naar vi skulle over veien, maatte vi arbeide oss fremover meter for meter, og satse paa at mopedene ikke skulle kjoere oss rett ned.Det var paa en maate et slags samarbeid. Til aa begynne med ventet vi til en innfoedt gikk over, foer vi fulgte etter som skygger. Men det gikk ikke lang tid foer vi duret ut i veien paa egenhaand, og jammen gikk det bra hver gang! Tormod elsket trafikken, og koste seg hver gang vi skulle over veien. 2. Behn Tahn- markedet var helt fantastisk! Det var utrolig mange sovernirer og alt mulig der, saa det ble et par kilo ekstra i ryggsekken, og en god del fullere... 3. Menneskene som sto aa trimmet i parken midt paa natten kommer vi nok aldri til aa glemme. Det var utrolig kult, og virket veldig sosialt og sundt. Saann skulle det vaert i norge ogsaa! Men det er ikke akkurat noedvendig aa staa opp saa tidlig der for aa unngaa varmen.. 4. Familier, arbeidere og grupper som satt paa fortauet rundt bittesmaa bord er ogsaa et uforglemmelig syn. De satt aa spiste frokost, middag og kvelds paa bittesmaa plastikk-lekestoler, midt paa fortauet, som om det var den naturligste ting i verden. Hvorfor spise paa et kjoekken og lage mat der naar en kan lage mat paa et stormkjoekken paa fortauet? Sosialt, koslig, og veldig veldig annerledes enn i norge... 5. Alle maatene folk brukte mopedene sine paa. Aa bruke den til transport var bare en liten del av bruksomraadet. Vi saa folk som laa og sov pa dem, laa eller satt og las avisa, satt med bena i kryss aa diskuterte med en annen som satt paa sin moped, kjaerester som satt sammen paa en moped paa kveldene og koste seg og mye, mye mer.
En enkeltepisode som beskriver Saigon utrolig bra, er da vi gikk paa gata en kveld, og saa en soeppelbil-sjaafoer som hadde parkert soeppelbilen i perfekt avstand til et tre, saa han kunne feste hengekoeya si mellom bilen og treet. Helt fantastisk! Tenk aa gjoere saann som den mest selvfoelgelige tingen i verden! Det kan bare ikke bli bedre...=)
Vi likte virkelig Saigon, saa det var litt trist aa reise videre, men det er saa mange flere plasser vi vil utforske, saa mange flere ting vi vil proeve ut, saa vi maatte si oss ferdig med byen for denne gang, men vi gleder oss til aa komme tilbake!

Nha Trang

Saa er den siste dagen i Nha Trang kommet, og ferden gaar videre til Saigon/Ho Chi Mihn om noen timer. Vi diskuterte litt hva vi skulle oppsummere Nha Trang med, og kom fram til at det maatte bli de tre ordene "no thank you"! De ordene har vi sagt utrolig mange ganger i loepet av de siste dagene! Det er selgere overalt, og de stopper oss paa gata eller kommer inn til oss paa resturantene der vi sitter og spiser. Vi har sagt nei takk til utallige bilder, solbriller, boeker, smykker, roeyk, snacks og masse masse mer. Men sett bort fra de tusener av selgerne, har vi kost oss her. Vi har hatt en dag paa stranda, gjoermebad, dykking og gjort alt har hatt lyst til aa gjoere. Solbrent ble vi etter aa ha vaert litt overmodige den dagen paa stranda. Etter en maaned i Thailand foelte vi oss ganske brun, saa vi var litt for uforsiktige med solkremen. Kanskje vi ikke var saa brun likevel.. Men vi laerer saa lenge vi lever, og neste gang vi soler oss, har vi nok paa oss solkrem, tenker jeg! Trafikken her er ogsaa noe for seg selv. Roedt eller groent lys : det spiller ingen rolle!! Bilene, mopedene og syklene durer paa uansett, og naade den som kommer i veien! Tormod elsker maaten trafikken her fungerer paa, og storkoste seg paa sykkel den dagen vi syklet til gjoermebadet. Naa venter noen timer med sosing, foer vi setter oss paa sovebussen (faktisk med senger!) og durer ned til Saigon. Som vanlig er vi spente paa hva som venter oss paa en ny plass!

Nye stempel i dykker-loggboka vaar!

Saa har vi endelig dykket igjen! Coco Divers tok oss med paa tur utenfor Nha Trang der vi skulle ha to dykk. Det foerste var egentlig ikke all verden, 3-4 meters sikt er ikke mye aa skryte av, ihvertfall ikke viss vi sammenligner med Thailand der det nesten var 30 meter sikt! Kirsti har, som en ekte Smenes'ing, nektet for at hun har vaert syk, for det tyder paa svakhet... =) Men idag fikk hun litt problemer med utligning av trykk i det ene oeret under foerste dykket, men etter aa ha gaatt opp ett par meter og blaast hardt i nesen (noe man egenlig ikke skal) saa kom hun seg ned til bunnen. Enden paa visa var at det er jeg som sliter med oerene, trykk paa lillehjernen, litt svimmel og oer og lever generelt i min egen vakuumverden akkurat naa. However, vaart andre dykk skulle vise seg aa bli mye bedre, baade ang. trykk og sikt. Ca 10 meter sikt gjorde at vi fikk sett litt av den undervannsverdenen som Vietnam har aa tilby, med mange flotte koraller, sjoeanemoner og endel fargerike fiskr. Lionfish, blekksprut, sergeant/major, falske nemoer, murene, og en god del andre for vaar del ukjente arter ble observert! Kjempeartig! November til januar er de verste mnd aa dykke i Vietnam, men ettersom Nha Trang er den beste lokaliteten her i landet, saa fikk vi opplevd en god del likevel! Uansett, Koh Bida og Koh Haa i Thailand er uslaaelige som dykkelokaliteter og Blue Planet Divers er utvilsomt den beste arrangoeren til naa! Skal tilbake dit en dag! Likevel, fantastisk goey aa dykke igjen! Dykkerutstyr oenskes herved til jul (Kirsti)!!! =) (Jeg er litt mere beskjeden, og oensker meg nye, rene boxershortser, vennligst send til den norske ambasade i Katmandu, Nepal)! =)

Gjoermebad og mineralvann!

Saa var tiden inne for aa gjoere noe jeg aldri har skjoent at folk gidder aa bruke tid og penger paa - nemlig gjoermebad! Vi leide et par vaklevorne sykler, og menget oss med den regel-loese trafikken i Nah Trang. Biler, mopeder og sykler i et herlig "sammensurium" (som jeg tror mamma bruker aa si), kjoerte hit og dit paa tross av roede lys og medtrafikanter. Etter aa ha syklet litt feil, og faatt fem forskjellige vei-beskrivelser til gjoermebadet, fant vi endelig den rette veien, og syklet med godt mot. Vi skulle nemlig vise at vi ikke trenger noe reisebyraa for aa ordne alt for oss, vi skulle klare oss selv! Og det vil jeg si at vi klarte med glans.. Vi kom trygt frem, og syklene hadde ikke falt helt fra hverandre, saa vi var fornoeyde. Vi ble henvist t en stamp med gjoerme i, og Tormod plumpet glad og lykkelig nedi. Endelig fikk han rulle seg i gjoerme! Jeg var litt mer skeptisk, men jeg satte meg, og jammen var det ganske godt! Vi satt der og toemte gjoerme paa hverandre til vi foelte at vi var ferdige, og gikk saa i sola for aa soltoerke. Etter en real dusj i mineralrikt vann, gikk vi til neste stopp, som minnet litt om en bilvask. Vi sto mellom to vegger som sprutet ut vann, og gikk deretter til en stamp med glovarmt vann. Der ble vi ikke saa altfor lenge pga toerste og varme, men ellers var det ikke saa vaerst! Vi foelte av vi badet i luksus..=) Det siste badestoppet var basseng. Det var et varmt basseng, men vi gikk lett videre til det mer tempererte.. Boblebadet ble ogsaa benyttet, foer vi gikk og fikk massasje. Der ble vi knadd og traakket paa, og mitt solbrente ansikt fikk en omgang det sent vil glemme. Etter aa ha blitt overrumplet over spoersmaalet om tips, gikk vi litt slukoeret vekk etter aa ha betalt like mye i tips som massasjen kostet i utgangspunktet... Men vi var skjoent enig om at maken til luksus-dag hadde vi ikke opplevd paa lenge! Og til den nette pris av ca 100 kr hver, foelte vi at vi virkelig hadde faatt godt utbytte av dagen.

Kjoleparadiset Hoi An

Etter den svaert slitsomme bussturen, kom vi til Hoi An og sjekket inn paa et fantastisk hotell. Den luksusen unte vi oss etter et fryktelig doegn, spesielt naar det ikke koster mer enn 125 kr for rom med air con, tv, bad, for ikke aa snakke om gratis frokost, internett og svoemmebasseng.. Og det er ikke bare hotellet som er som et paradis her! Gaar vi ute i gatene, er det hundrevis av skreddere som syr nydelige kjoler og jakker til en svaert billig penge. Selv for meg som ikke er veldig opptatt av kjoler og pene klaer, er det en lidelse aa gaa forbi alle de perfekte kjolene og vite at jeg ikke kan kjoepe hele hurven.. (Og naar det er sagt, saa maa jeg foeye til at jeg ikke har klart aa motstaatt fristelsen til aa kjoepe tre stk.. Hehe..) I et svakt oeyeblikk sa jeg noe saa dumt som at jeg blir bortskjemt, og Tormod insisterte paa at jeg maatte skrive det, saa han har det dokumentert. Jeg har selvfoelgelig gaatt tilbake paa den paastanden, og synes ikke lenger jeg er bortskjemt.. ;)

Oppholdet her har gaatt mye med paa aa se paa kjoler, og i gaar bestilte vi oss fin-jakker, begge to. For en luksus! Ellers har vi utnyttet svoemmebassenget, og i gaar leide vi oss sykler og syklet til stranden, 4 km unna. Det var en helt flat vei, med bare en eneste oppoverbakke.. Flott!

De siste par ukene har jeg begynt aa vaakne latterlig tidlig, i 6-7-tiden, saa i gaar kveld tenkte jeg aa holde meg vaaken til 1-2-tiden, for aa se om jeg kunne klare aa sove litt lengre. Det resulterte i at jeg var fryktelig troett, for saa aa bli fryktelig vaaken da jeg hadde tenkt aa sove. Det var ikke bra for noen av oss, for det er veldig kjedelig for meg aa ligge vaaken mens Tormod sover, saa det har ikke blitt saa mange timers soevn paa noen av oss i natt.. Men men! I dag har jeg vaert daarlig, og det er heller ikke bra for noen av oss, siden jeg kastet opp i bossboetta og Tormod fikk arbeidet med aa toemme og vaske den.. Kjempesnilt! Men alt i alt tror jeg Tormod hadde hatt en bedre tur hvis jeg ikke hadde vaert med.. ;)

I kveld drar vi videre til Nha Trang med nattbuss. Vi gleder oss til aa komme videre, men vi har virkelig hatt det utrolig bra her!

Kjaere dagbok...

Referat fra 8 og 9 november 2009; Dette skulle vise seg aa bli det STORE reisedognet. Frokosten tok vi som vanlig paa det Skandinaviske Bakeriet, og saa slo vi til med to kanelsnurrer som nistemat. Det var en fryktelig til varme ute, langt oppe paa 30 tallet. Vi pakket tingene vaare, sjekket ut og satte oss i resepsjonen og spilte og saag paa TV, da var kl 12. Etter ei stund, mens jeg som mest fasinert studerte ett integrert akvarium i veggen, ble vi hentet og fraktet til busstasjonen, da var klokken litt over 1, lordag ettermiddag. Bussen vaar skulle ikke dra foer 19, saa det ble lenge aa vente i varmen. Grunnen til at vi maatte komme saa tidlig var at hun paa reisebyraadet sa at viss det var mye folk og lite plass, saa kom de til aa kaste oss ut av bussen, da vietnamesere setter seg og sine foerst og at de ikke var saa hoeflig av seg, noe som skulle vise seg aa stemme. Tiden brukte vi til aa jakte paa nutella, i Luang Prabang var baguett med nutella en "hit", men i Vientiane ble nutella jakten resultatloes. Da ble det i stedet baguett med smorost, toert, men osten gav smak og vi fikk vomfyll. Klokken 19 startet bussen, heldigvis var vi ikke de eneste utlendingene, Jo fra England/Zimbabwe var ogsaa med. Hun bor og jobber i Laos og snakket dermed spraaket. Hun fortalte at det ikke var saa mye fattigdom i Laos som vi trodde. Jorda er rik og avlingene gode, og mange spiser gratis mat hos munkene. Ett problem var at den oppvoksende generasjon kjeder seg, tross alt ikke saa mye som skjer i Laos, saa mange tyr til narkotika. Biltrafikken har ogsaa oekt, uten at kjoereegenskapene er tilstrekkelig utviklet, noe som ogsaa bussturen vaar viste. Generelt sa bryr de seg lite om trafikkregler, og forbikjoringer er med livet som innsats, og naar veiene er mildt sagt i elendig forfatning, blir det hele veldig risikabelt. Jeg kalkulerte litt og kom fram til at det var 8 kraftige humper per busslengde!! Og naar vi skal kjore buss i over 20 timer fra Vientiane i Laos til Danang i Vietnam, saa skjonte vi at dette kom til aa bli slitsomt. Den forste bussjaaforen var gal, og jeg var faktisk redd for hvordan dette skulle gaa. Han kjorte sinnsykt fort og virket ikke aa ha full kontroll over bussen. Jo var enig i dette, og hun var overbevist om at han var rspaavirket, sannsynligvis av metaafetamin. Etter bare en time med villmannskoring skulle fet vaere matpause, logisk nok?! Vi avstod da inntak av vietnamesisk mat uten tilgang paa do paa over ett dogn virket som et hasardspill! Og at vietnamesere ikke er saerlig hoeflige fikk vi mange beviser paa. Jo provede aa legge seg paa gulvet, da det aa sitte rolig med alle humpene var umulig, men da kom det ei og sparket henne og sa at hun skulle sette seg i setet, for akkurat der skulle noen andre ligge!! Utrulig! Og flesteparten paa bussen roykte, og selv om Jo, som hadde lungeproblemer, ba de om aa slutte, saa bare fortsatte dee. Sneiper og soppel bare kastet de fra seg i midtgangen eller ut gjennom vinduet. Jo, som har en forholdsvis hoy BMI, faar hele tiden blikk og sporsmaal som: Wow, you are fat! How many kilo? En stor del virker aa ha en total amngel paa folkeskikk! Etter mange timer med hasardkjoering og null soevn, saa kommer vi til grensa til Vietnam. Da hadde vi stoppet en gang tidligere da gassen paa bussen sviktet. En person laag paa magen aa reparerte, en holdt lommelykt, 4 holdt redskap og 5 stod og grublet! Mangel paa arbeidskraft er det ikke. Aircondition bruker de ikke for da gaar det for mye drivstoff, saa for hver stopp saa ble det umenneskelig varmt inne paa bussen. Ved ankomst grensa kommer det noen damer om som vil veksle fra kip/dollar til Vietnamesiske dong. Og det blir rene slaasskampen mellom damene om hvem som skulle f(l)aa oss utlendinger. Tilsutt kommer det inn en mann som vil ta passene vaare. Jeg nekter men naar Jo ser at de lokale gir fra seg sine, roer nervene seg litt. Naar mannen setter seg paa motorsykkelen og drar med passene, samtidig som noen geiter staar fastbundet paa taket til en anne buss og breker, saa er det mange tanker som svirrer gjennom hodet.. Etter en time med venting saa blir vi jaget ut av bussen. Ei stund senere har vi passene vaare igjen,og det var en stor lettelse! Men naa har bussen dratt fra oss med all bagasjen, saa vi maa gaa til grensa selv. Og naa er det godt aa ha Jo ved vaar side. Foerst kommer vi til et sjekkpunkt der vi blir maalt for feber og undersoekt passene. Jeg hadde perfekte 36,6 grader, noen dager tidligere hadde jeg feber og ville sannsynligvis blitt satt i karantene... toer ikke tenke paa hvordan det ville utartet seg! Etter helsesjekk gaar vi gjennom nok en passkontroll foer vi maa fylle ut noen skjema, foer nok en passkontroll (som bestaar av blaing att og fram i passet, sjekke bildet, se paa oss, att og fram, opp og ned, laaaaang tid!!) og faar etter mye om og men tilslutt et stempel i passet. Saa gaar vi ut glad og fornoyd og tror at vi er ferdig, men nei da..., nok en passkontroll med standard dryge prosedyre! For et opplegg! Naar vi ENDELIG er ferdig er bussen nok en gang borte, og naa trodde vi for godt! Men da viste det seg at de kjoerte et stykke, parkerte og stengte bussen og tok seg en matbit. Hele prosessen hadde ikke vaert saa slitsom om vi hadde faatt informasjon om hva som skjer og hva vi skal gjoere, men det var uaktuelt! Vi er glad og takknemlig for at vi hadde "nanny Jo" ved vaar side, det var en stor trygghet! Hun anbefalte oss aa dra rett til Hoi An istedet for Danang, ett skikkelig gulltips! Etter flere ulidelige timer kommer vi til Danang (selvsagt etter nok en matpause bare en time unna endestasjon, haaploest!), tar avskjed med Jo og setter oss paa en lokalbuss mot Hoi An. Den bussen blir snart overfylt med mennesker som skriker og roper og har generelt den verste tannhygienen i verden, samt en bussjaafoer som konstant ligger paa hornet! Resignasjonen bare slaar inn med full kraft, det lengste, verste og mest slitsomme doegnet i vaart liv vil bare ikke ta slutt! Vi er utslitt, sulten, pess- og sjiittrongan, totalt utmattet! Med lonely-planet boka i handa velger vi oss ut et hotell og praier to motorsykkeltaxier (kanskje vi som vart praia men). Litt av et syn med oss to paa hver vaar motorsykkel med to store ryggsekker hver. Paa trappa paa hotellet staar ei kvinne og smiler som ei sol imot oss og inntrykket av Vietnam og dens innbyggere stiger flere hakk. Etter denne forferdelige turen saa unner vi oss litt luksus og faar et knallfint rom, med store dobbeltsenger, bad med badekar, TV, balkong, gratis internett og frokost! For 125kr natta! Fantastisk!! Vi har faatt vaar belonning, og det var fullt fortjent! Kl 16, 24 timer etter at vi dro fra hotellet vaart i Vientiane, Laos, saa er vi inne paa rommet vaart! Et dogn vi aldri klarer aa glemme er over! En tur vi aldri kommer til aa gjoere igjen er forbi! Marerittet er over! Thien Nga Hotel forever! Her vil vi leve og her vil vi bu! Etter middag og og et skikkelig bad, saa sovner Kirsti foerst mens jeg ser paa forball til langt paa natt. Men over 40 timer uten sovn setter sine spor, og snart sover vi soett begge to.... ;)

Vang Vieng, virus, Vientiane og Vietnam!

Hey! Naa har vi vaert ett par dager i Vang Vieng, der vi muligens skulle ha proevd tubing ned elva, men jeg har hatt feber og roed nese, saa vi har bare chilla! Det har foregaatt ved at vi har ligget (ja, det stemmer) paa restaurant og sett flere sesonger av Venner for livet og spist is. Et meget attraktivt tilbud som vi benyttet oss godt av. Magen til Kirsti har bedret seg, formen min er litt bedre, men har faatt noe mystisk utslett bak paa leggene. Skal ha det under oppsikt, men haaper det forsvinner av seg selv... Satt igaar aa leste om alle de mulige sjukdommene jeg kunne ha (messlinger, japanske ecefallit,malaria, etc..., det resulterte i en manisk depresiv reaksjon, saa Kirsti tok fra meg boka og gav meg en skjennepreken!! ;} Vi har forflyttet oss til Vientiane, hovedstaden i Laos. Vet egentlig ikke helt hva vi skal gjoere her, muligens vi skal paa kokkekurs, bowling eller noe... Skal ihverfall faa tiden til aa gaa, og prove aa bli frisk! Maa undersoeke litt om Vietnam, plana er aa reise dit paa fredag eller loerdag. Men VG-nett viser bilder fra nok en tyfon i omraadet vi har tenkt oss, saa vi skal hoere med et reisebyraad! Har lyst paa litt strandliv og dykking igjen... Leser ogsaa om svineinfluensaen hjemme, skummle saker! Og for ikke aa nevne Erik Hamren, arrrggg!!!! Ja, naar vi snakker om influensa; vi var saa uheldige aa faa virus paa begge minnebrikkene vaare, og var livredd for at vi hadde mistet alle feriebildene vaare, men vi fikk tilslutt brent alt over paa en DVD, saa vi har situasjonen under delvis kontroll, men har forstsatt virus paa brikkene, maa faa noen til aa hjelpe oss tror jeg!

Litt generelt om vaare inntrykk av Laos:

Foerst og fremst et fantastisk vakkert land, med svingete veier og blide mennesker! Selv om flagget med sigd og hammer vaier i vinden, saa virker folk generelt glade og fornoyde! Artig aa se unger som leker ute i gatene, smilende til oss falanger (utlendinger), eldre sitter og spiller kort og dam og roper og skriker og ler! Bilparken er overraskende bra, med nye Toyotaer, Suzukier nesten overalt, nye gravemaskiner av Daewoo, Catepillar, og en og annen ny traktor fra New Holland! Vi har tydelig sett at de endrer byggeteknikk fra bambushytter til murstein og betong boliger, baade i tettbygde stroek og paa landsbygda. Men selvsagt saa er det ogsaa her stor forskjell paa fattig og rik som i andre land, tross alt saa er Laos et av de fattigste landene i verden, enno. Men alt i alt, et fantastisk trivelig land aa feriere i!

Trafikkskilt i Luang Prabang

Jeg maa bare vise dere et skilt her i Laos som jeg synes er fantastisk morsomt! Det er et fotgjengerovergang-skilt, og istedet for aa skrive veldig mye om det, legger jeg bare ved bildet. Et bilde sier mer enn tusen ord.. Hehe..