Paraty - en perle ved kysten!

Da vi sa oss ferdige med Rio de Janeiro, gikk turen videre til Paraty, et fire-timers busstur sørover. Kl. ett på natta kom vi frem til hostellet, og prøvde så lydløst vi kunne å installere oss på 4-mannsrommet vi skulle ligge på. Vi lyktes nok ikke helt, så romkameratene våre ble nok litt forstyrret i sin dype nattesøvn, men den som klarer å ta med 4 sekker inn på et mørkt rom med særs minimalt med plass til plassering av sekker, og så krype opp i øverkøya i en køyeseng som beveger seg som gele og knirker som et gammelt hus i orkan, den fortjener en klapp på skuldra... =)

Dagen etter var det oppdagelsesferd i Paraty. Paraty er et feriested for rikfolk, og det var flott å endelig få menge seg med likesinnede, bortsett fra at vi spiste loff og delte blodtørstig mygg og nattlig oksygen med to baskere. Paraty har en «historisk bydel» hvor veiene er laget av stein som er lagt så ujevnt at det er helt imponerende, og det var kjempekoselig å gå å rusle rundt der, se litt i butikker, nyte finværet og bare ta til seg den rolige atmosfæren.

Vi tilbrakte også selvfølgelig litt tid på stranda, og en dag tok vi buss til en kjempefin strand hvor vi koste oss og slappet av. Det var godt med en dag å bare lese bok, bli litt solbrent for så å avkjøle seg i Atlanterhavet. Vi ruslet også oppover en elv, og fant en badekulp for oss selv. Tormod blir som en unge når han finner en fin elv han kan bade i, og storkoste seg virkelig. På tur tilbake fikk vi vårt tredje buss-sammenbrudd på vårt 10-dagers opphold i Brasil, men det tok vi med godt humør, selvfølgelig, og ventet tålmodig på at en annen buss skulle komme og hente oss...

Et par syngende glade dager i Rio de Janeiro!

Byen alle har hørt om! Copacabana, Ipanema og Kristus-statuen. Og noen har antakeligvis hørt om Maracana, selv om jeg ikke ante at det var noe som het det før vi var der. For alle som er like uvitende som meg: Maracana er en fotballstadion som visstnok er veldig viktig, kjent og berømt i den gale fotball-verdenen.

 

Vi hadde et par flotte dager i Rio de Janeiro, selv om vi ble overrasket av et par regnbyger og tåken lå tykk over Kristus-statuen. Vi ruslet i gatene og strendene på Copacabana og Ipanema, mens Tormod gikk og sang «Jenta fra Ipanema», «Copacabana» og for ørtende gangen for dagen, eller skal jeg si timen: «Rio de Janeiro» av Åge Alexandersen. Sistnevnte ble sunget til ørene mine nesten datt av... Men en glad og fornøyd Tormod synger, og en fornøyd Tormod er verdens beste reisekamerat, så da får en stakkars pekaill bare finne seg i å smile pent når sangfuglen drar i gang kvarterets femte «Rio de Janeiro»...

Vi var også på guidet tur på nye Maracana-stadion. (Ja, den gamle er revet og den nye bygd opp, noe jeg ikke ante før vi var over halvferdig med omvisningen. Hvorfor i all verden skal jeg gå å vite noe så unyttig?) Tormod skinte som en solstråle, og bilder ble tatt i øst og vest. Han hadde selvfølgelig lyst å gå på fotballkamp også, og i et svakt øyeblikk foreslo jeg at vi kunne sjekke om det var en kamp mens vi var i Rio. Jeg slo mentale kollbøtter og hoiet lydløse gledesrop da vi fant ut at det var juleferie på Maracana, og ikke noen kamper før etter jul. Tormods indre reaksjon var nok den stikk motsatte av min, så jeg undertrykte naturlig nok min egen, ekte reaksjon og spilte ut sympati-kortet for anledningen.

Vi kunne heller selvfølgelig ikke gå glipp av et besøk på Kristus-statuen, eller Cristo Redentor som den kalles på portugisisk, når vi først var i byen. Med godt mot, og det var spesielt Tormod som stod for det ekstra gode motet, tok vi det lille, bratte toget opp til Corcovado, selv om vi hadde blitt advart om at det var null sikt på toppen. Men noen ting må man bare gjøre her i livet, og en av dem var for oss å ikke dra fra Rio uten å ha sett den berømte statuen, som også er en av verdens sju nye underverker. Vel fremme på toppen, etter toget som på mange måter kan minne om Fløibanen, steg vi ut i et tåkehav. Et tykt tåkehav... Men vi smurte på oss massevis at tålmodighet, og det gav selvfølgelig Tormod rikelig med anledninger til igjen å synge «Rio de Janeiro»..
Her er en liten smakebit: http://www.youtube.com/watch?v=FssemsLU1CA&feature=youtu.be
Tålmodigheten lønte seg i massevis, og etter en liten time og et par slitne pekaill-ører, lettet tåka og både statuen og utsikten over Rio ble klokkeklar. Begge deler var helt fantastisk, og igjen ble det tatt bilder i øst og vest! Vi var utrolig heldige, for akkurat da vi var ved statuen, var nok den eneste tiden på de to-tre dagene vi var i Rio at tåka lettet. Enda en grunn til å synge av full hals!

Kort oppsummert så var Rio (ihvertfall de delene vi såg) kjempefint, og vi storkoste oss virkelig!

 Tormod kikker så lengsesfullt mot stadion, og da vi kunne være med på omvisning ble det stor glede!

 Tormod prøver desperat å lappe sammen sandalene som begynner å falle fra hverandre...

Rio das Ostras - der ølglaset aldri blir tomt og kjøttet nesten rauter

Så forlot vi Argentina, håper den ikke gråt for meg... Vi tok vi buss fra Foz do Iguazu og satte kursen mot Rio de Janeiro. Busskvaliteten var et hakk ned fra tidligere, men "bare" 22 timer skulle gå greit. Det luktet litt do, men etter noen timer er det utrolig hvordan man akklimatiserer seg, vi merket det best visuelt da medpassasjerer som kom inn fra luftepausen holdt seg for nesen og munnen... Vi ankom etterhvert Sao Paulo, 1 1/2 time etter skjema, greit nok. Rett etter stoppet hjertet på bussen, og vi ventet i nesten 2 timer på erstatning. Da den kom og vi kjørte videre, bemerket buss-ingeniør Kirsti at vi kommer aldri frem til Rio de Janeiro med denne doningen. Sant nok, en time senere var det bom stopp! Og nå var bussjåføren sint!! Gikk rett ut i veien og stoppet en annen buss som skulle til samme reisedestinasjon, og forhandlet oss ombord. Da vi skulle flytte bagasjen, hadde dørene låst seg. Vår løsningsorienterte bussjåfør med akutt nervesammenbrudd og farlig høyt blodtrykk, fant en jernstang og smadret dørene så vi fikk hentet sekkene. Kan love at han besøkte sjefen pronto samme dag, ønsket han en særs varm Feliz Natal og levert oppsigelsen sin i bautastein, før han gikk og tuppet verkstedsmesteren hardt i ræva!! =) Etter 200 meter på ny buss, var det stopp igjen, bilulykke. Enda en time i stillstans.... Typisk Brasil, fikk vi vite i ettertid, ting tar tid! I Rio de Janiero fikk vi byttet buss, og 3 timer senere, kl 01.30 var vi fremme i Rio das Ostras, 40 timer etter at vi sjekket ut fra hostelet i Argentina. Ønsker Kjos og kompani velkommen ut i den store verden! =)  Her ble vi møtt av Kjell (mitt søskenbarn) og kona Dalexsandra, utrolig godt å se kjentfolk igjen! Det bars rett ut på en forsmak av nattelivet i Brasil, der folk våkner til live rundt midnatt med sambarytmer, der hver dag er en fest og der ølglaset seriøst aldri blir tomt!!

Så ble det noen fantastisk fine dager, der vi for det meste hang på vertsskapet det beste vi kunne! =) Vi badet i bassenget, grillet sammen med Dalexsandra sine venner og som tradisjon tro, Norge knuste Brasil i fotball. Med suveren lagmoral, brutal styrke og en og annen lekkerbisken til overstegsfinte, var de gule og blå en slagen nasjon. Jaja, så får det være en annen sak at 14-åringene låg strødd rundt oss utover betongen med skrubbsår og antydninger til skuldre ut av ledd, har man lært seg å spille fotball i Aure IL, så har man følgeskader resten av livet... Vi var også på tivioli og fikk undersøkt hvor stabil magen egentlig er, gikk godt denne gangen! Vi koste oss også med strandliv, bølgebryting og skilpaddebeskuing i Rio das Ostras.

En annen dag var vi på en kjempefin båttur i rikmannsstrøket Buzios, der rutsjebanen bak ble godt benyttet av ungdommelig lekne nordmenn, spesielt Kjell var ivrig, selv om han svelgte sjøvatn som en grønlandshval som filtrerer krill hver gang han entret havet på sitt finurlige vis. En kveld var vi på Sushi-restaurant, og Kirsti fikk for alvor sin ilddåp i form av lite kokt mat, ikke mye "well done"(godt stekt) der nei. Selv om vi, og kanskje hovedpersonen selv, var nervøse i halvannet døgn, så gikk det over all forventning (èn av 20 biter var visst god (m/jordbær inni). Heretter serveres kun rå fisk i Rambjøra! Et av høydepunktene på sushi-restauranten var da Kirsti uoppfordret fikk en hjelpe-holder-dings til spisepinnene sine, kelneren trodde nok ikke at hun fikk i seg det minste gram mat med sin daverende spiseteknikk! =)

Grilling er en viktig del av brasilianernes tilværelse, vi både skjønte og erfarte hvorfor; kjøttet var så mørt og ferskt at det nesten rautet på grillen, fantastisk godt! Så får det heller være at vi har litt Amazonas-regnskog på samvittigheten denne gangen, satser på at finansminister Siv strør om seg til gode formål.... hahahaha, den dagen! Da vi dro fra slakteren kom det en hest travende, den kom seg sikkert ikke levende forbi butikken.... Fisk og skalldyr (dorado, tiger-reker og strandkrabbe) er de også veldig gode på, og når kokken er kledd i cowboyhatt og speedo, er alt rett og slett fullkomment! =) Herlig type! Det bortkomne utelivet i Argentina fant vi igjen i Brasil gitt! Brasilianerne står og danser, sitter aldri i ro; musikk, folk og øl overalt, helst inn i de lyse morgentimer! Dette var ikke vi helt vant med, vi globetrotterne med konstant jetlag som vanligvis køyer rundt kl 22.... Men vi gjorde det beste vi kunne, og gøy var det virkelig! En opplevelse og komme innpå det ekte Brasil og folkene der! Og når nabobordet på et utested i tillegg svinger seg rundt og viser oss brasiliansk streetfighting i praksis, så får Rio das Ostras 10 av 10 mulige poeng! Kjell disket opp med frokost hver dag (dag ja, ikke morgen), vi hadde vårt eget private rom med bad (tusen takk for lånet, Mayla), Matheus var humørspreder og is-guide, og Dalexsandra kokkelerte de beste matretter! Vi slapp å tenke på sikkerhet og tjuveri, kunne bare legge ting åpenlyst rundt oss; litt rart for oss som ellers på turen, etter en dyr erfaring, gjemmer cash i sure sokker og boxershorts, og som tviholder på kamera og pc gjennom natten som om det stod om liv! Helt klart det beste hostelet/hotellet til nå på turen, skulle fått en superb anmeldelse på Tripadvisor ihvertfall! Vi vil veldig gjerne takke det gode vertskap; Mayckon, Mayla, Matheus, Dalexsandra og Kjell, for noen kjempefine dager hos dere i Rio das Ostras!!! Vi koste oss nesten glugg ihjel, og var en veldig kjær avkopling fra vår reisevane! Tusen takk for kost og losji, nyvasket klær, godt selskap og fine minner og opplevelser! =) Dere er supre! =)

PS. Tante Hedvig; pakk sekken, karneval i Rio venter i februar! =)