Etosha - små forventninger og store opplevelser

"Wrong time of year, wet-season, nothing to see" var lovord vi fikk før avreise mot Etosha Nasjonalpark, stedet vi har gledet oss til siden Kruger. Jaja, større mirakler har sikkert skjedd før, og vi hadde ingen reserveplan B, so off we go! Vi villcampet utenfor parken for å spare ei dyrekjøpt natt på campingplass. Grønnsakene var akkurat ferdig kuttet, da himmelen revnet og våre norrøne skapninger herjet vilt! Vi søkte bilens ly og komfort, og hadde en koslig filmkveld med Hobbiten mens bulder og brak dominerte Namibia-kvelden utenfor. Da de siste regndråper rant ned panseret, dristet vi oss til bålopptenning og matlaging, høres veldig enkelt ut. Men ingen av våre kjære foreldre har påkostet sine sistefødte noen speider-kurs gjennom oppveksten. Håret mitt tok lettere fyr enn veden kjøpt på Superspar, men etter 2 1/2 time (!) med huff and puff og omrokkering på kringvern, var glostabben på plass og middagen omsider ferdig. Vi var så trøtte at vi såvidt pirket i maten, før vi køyet i framsetene på Toyotaen.

02.30 viste soluret da vi gikk til setes, og vår ubarmhjertige Manhatten-klokke til 10 US dollar ringte bare noen timer senere. Kroppen nektet plent å lystre, Etosha fikk vente noen drømmer til. Midt på formiddagen begynte safarieventyret med både lave skuldre og forventinger. Og de slo til; ingen verdens ting å rapportere hjem om de første timene. Vi såg et nesehorn gjennom en stjernekikkert, og et verdenssensasjonelt brunt nesehorn (innrullet i sand som effektiv solfaktor) på litt nærmere hold. Vi stoppet på en rasteplass med utsikt over Etosha-sletten, slukte nattmaten til lunsj og tok en Jon Blund. Vi satte så kursen hjemover mot campingplassen. Ikke lenge etter begynner ting endelig å skje; vi møter den største elefanten vi noen gang har sett. Eneste bekymringene denne  røslige karen har er høyspentledninger og gammaglimt, ellers er verden bare en lekestue. Føreren i bilen foran oss var helt vill i blikket da han snudde på flisa for å komme seg unna i live, mens vi derimot, som er blitt vant med olme beist, var like rolige som skjæra på tunet og koste oss med en fin naturopplevelse.

Rett etterpå fikk vi nærkontakt med noen sjiraffer, Kirsti fornøyd da vættu! Noen gjørmete elefanter søkte videre skogens skygge, før vi kom veldig tett innpå enda ett nesehorn der vi fikk noen fine bilder. Så dagens store høydepunkt; ut av skogen kom et nesehorn med unge! Fantastisk! Man skal ikke tulle med ei mor som forsvarer ungen sin, og da de kom imot oss og vi måtte rygge gjennom søledammer og gjørmehull, var pulsen og blodtrykket like usunt for hjertet som straffesparket i Marseille i 98 (Kirsti var dog en veldig dyktig og behersket pilot)! Da de avbrøt et halvhjertet skinnangrep og stakk til skogs, satt vi tilbake med latter, hjertebank og store seiersglis! =)

Siste del inn mot campen var preget av skikkelig Afrika-landskap med savanne og steppeland der vi fikk sett sebra, gnu, oryx, springbukker og fugler i Namibisk solnedgang. Vi kjøpte oss en brosjyre med bilder og navn over alle dyre- og fuglearter i Etosha tidligere på dagen, og det gjør hele opplevelsen mer spennende når man får navnsatt sine dyreobservasjoner. Selv Kirsti likte å ta bilder og etterforske nye fuglearter, håper hun bevarer interessen helt hjem til våre 40 akk så forsømte fuglekasser som trenger et lag med beis til sommeren!

Vi kom til campingplassen i det sola stod opp i Australia og portene stengte i Namibia, jammen fikk vi en veldig fin safaridag i Etosha! Campsiten vår var veldig koslig med et stort tre, bålplass og utsikt over solnedgangen. Etter å ha samlet bålved i løveterritorium med livet som innsats, så brukte vi kunn ei fyrstikk og en lighter til å få fyr i kveld, forbedring! Snart greier vi oss bare med flint (og litt bensin)! =) Nytt av dagen innenfor den kulinariske verdenen, bortsett fra vår sedvanlige grønnsaksgryte, så kokte vi nudler i aluminiumsfolie, en ubetinget suksess! Lurer på hvor mye av dette metallet man kan spise før man begynner å få urovekkende adferd og piping i flyplasskontrollen.... Ord kan ellers ikke beskrive den kvelden, med stort bål, god mat, en fasinerende stjernehimmel og verdens beste selskap. Kort og godt en magisk kveld i Etosha, Namibia, som vi vil huske resten av livet. Vi fyret opp resten av veden, dro benken bort til bålet, pakket oss inn i komforter og hodepute. Vi sovnet begge til lyden av sjakaler og en ørkenrev som kom under benken våre for å spise insekt som bålet hadde lurt inn i ei dødelig felle, bedre kan det ikke bli i den afrikanske stjernenatten. Kirsti våknet kl 00.30 av at bålet ebbet sakte ut, og at vi begge manglet en sko hver. Begge ble lokalisert etter et korrekt samkjørt søk mellom sivilforsvaret og politiet, der den ene er sjef og den andre er fotsoldat, og med en søkeradius på 10 meter. Skoen min var full av sjakal-slafs, og Kirsti sin manglet en strammestropp. Gjett om det var ei litt amper og fyrrig kone som entret bilen for nattesøvn, hahahaha, hvilket herlig liv! =)

Kl 05.15 ringte monsteret på handa, og jeg var i en snedig blanding av stuptrøtt og i fyr og flamme der vi kjørte ut av Okaukuejo Campingsite og møtte... en stengt port! Vi var en time for tidlig ute, Kirsti responderte med noen grynt før hun på nytt var laaaaangt borte. Research, Tormod! Research!!! 06.37 slapp vi ut, jeg igjen med rovdyr i øynene, mens Kirsti var i en bekymringsfull koma-tilstand. Kort oppsummert etter en 3-timer lang morgensafari; fullstendig bomtur,  litt sånn Lars Berger på en 20 km normaldistanse, helt bortkastet! Såg ingenting, mest action var det når leiebilen holdt på å drukne gjørme-døden i et bunnløst sunkehull lunefullt dekket av forrædersk leirevann, men med full panikk på gasspedalen svømte vi alle på land igjen. Farlig afrikansk grusveg.... Vi returnerte til Okaukuejo Camping, og spiste frokost.

På tur ut av Etosha Nasjonalpark ville vi kjøre litt i kors og krok for å få utbytte av inngangsbilletten, selv om vi kunne levd lenge på gårsdagens safariopplevelser. Og for et lykkevalg dette skulle vise seg å være! Først en kudu, kanskje ikke VG-oppslag, selv om de til tider er desperate nok, men et fint dyreskue. Rett etterpå kom vi midt i en elefantflokk, også med en fjorårsunge på slep, så stas! Og ekstra spesielt ble det da den største fanten ble stående igjen 10 meter unna bilen vår for å gi oss en oppvisning i maltraktering av trær som en litt ukvass Husqvarna på høyoktan. Artig å se hvordan treet ble mindre og mindre, til det var borte og elefanten rev av barken med den største selvfølge med bruk av snabelen, for noen snabelaktige dyr! http://www.youtube.com/watch?v=lJaXTuXO43A&feature=youtu.be

Like etter såg jeg en slange som i et forrykende tempo krysset veien. Ikke var den stor, tror heller ikke den var særlig farlig, men for enkelte av oss var det likevel et minneverdig øyeblikk. I frykt for å bli stoppet og undersøkt på tur ut av parken, så stanser vi rett før hovedveien, der jeg går ut av bilen (ikke helt lovlig) for å dumpe bevis i form av rester av oppsamlet bålved i bagasjerommet. Da bilen såvidt har kommet seg opp i andregir og vi har krabbet femti meter på grusveg, roper Kirsti: LØVER!!!! Og sannelig sannelig sier jeg dere; bare 20-30 meter unna oss ligger det i skyggen ikke mindre enn 5 løver! Fantastisk! Og enda bedre; jeg stod kanskje 50 meter unna 5 fullvoksne, ville glupske søte majestetiske rovdyr da jeg lempet ved ut av bilen, og jeg var ikke engang redd!! Frykt er et fremmedord! Skal så si deg at kameraet nesten gikk varmt. Om det var løvene selv som hadde jaktet eller om det var parkvoktere som hadde plantet liket, det vet vi ikke (kadaveret låg mistenkelig nærme plassert en stor parkeringsplass), men løvene låg og voktet byttet sitt, en død sjiraff. Så utrolig heldige og priviligerte vi var som fikk se disse formidable dyra på så nært hold. Sjiraffen er kanskje uenig.... Som nye mennesker med utrolige natur- og dyreopplevelser forlot vi Etosha. Kanskje var det lavsesong, men da var vi isåfall veldig heldige med oppholdet vårt!

Så kjørte vi i ærbødighet etter oppholdet i Etosha Nasjonalpark til en liten småby ved navn Omaruru. Dette stedet skulle være et mekka for suvenirer og handcrafts, men alt var dessverre stengt, så vi peiset på videre. En liten pit-stop ble det likevel tid til for inntak av kalde bønner på boks i tomatsaus til lunsj, Kirsti nøyde seg med popcorn. Jada, dere der hjemme med barnedåp og kakebord på et sted, og ferskfesk, lever og rogn på et annet, vi stoooorkoser oss ernæringsmessig på tur! =) Vi satte kursen mot Windhoek, men ville gjerne ha en siste villcamping i Namibia. Vi sjekket noen rest-area langs hovedveien, men var ikke helt komfortable med situasjonen. Vi tok så av på en D-nr veg og fant et forholdsvis egnet sted for overnatting, bortsett fra 8 cm lange torner som lett kan benyttes som drapsvåpen. Teltet vårt, og nå også bunnduken, er slettes ikke vanntett! Da teltet endelig var oppe, stoppet det en bil og ut kom det en farget/svart/native/lokal innfødt mann (hva er egentlig rett benevnelse uten å virke helt rasist???) Han lurte på om vi hadde det bra? Jo takk, sa vi, kunne ikke klage, fint land og folk og greier.... Han kunne så fortelle at dette ikke akkurat var et trygt område å overnatte på pga mye stjeling, ran og overfall i området. Vi takket for infoen, pakket og stuket et nesten komplett oppsatt telt inn i baksetet. Men i stedet for å bare sende oss bort, så ville han ta oss med til et trygt overnattingssted. Og vi følgte etter, selv om varsel-lampa lyste svakt.... Da han åpnet porten til noe vi antok var et game-reserve, en slags privat dyrehage, og såg pistolen han hadde bak i bukselinningen, ble vi en smule bekymret og tenkte nok begge vårt i våre stille sinn, men selv om trangen til å snu til de grader meldte seg, så følgte vi dumdristig etter. Vi kom så fram til et stort hus, stedet var øde og forlatt. Perfekt for, ja.... Vi gikk bekymret ut med litt smånervøse smil og kom i prat med mannen. Han brukte gårdsbiler som kamuflasje, kunne han fortelle. Jaha, sa vi, ikke direkte beroliget. Så tok han handa bak ryggen og tok fram... et skilt! "I`m a police", er den legendariske strofen han uttalte. Og alle tre ble bare noen store smil i det han ønsket oss ei fin natt, vi takket hjertligst for hjelpa, og han kjørte avsted på nattpatrulje.  Puls og blodtrykk fant endelig komfort-nivået igjen (nesten helseskadelig å være på tur). Det viste seg at vi var på Okondura Nord, en jakt- og gjestefarm til familien Liedthe, og at vi fikk denne farmen helt for oss selv denne natten, med et vannhull der dyra samlet seg for å drikke, og ei mjuk og deilig plen for oppsetting av telt. Ren og skjær luksus! Utrolig hvordan alt ordnet seg, og så fantastisk snilt gjort av denne hyggelige mannen som brydde seg om oss. Men han kunne godt begynt med denne setningen istedet for å si det som en avslutningshilsen; "I`m a police"!!!

Neste dag kom vi oss til Windhoek, der vi nå har vært noen dager i påvente av at Botswana skal bli klar for oss. Her har vi latt håret gro, booket bil til Botswana, og fly fra Australia til Indonesia. Kirsti har etter harde forhandlinger, og salg av ei nyre og blindtarm for finansiering, fått lov til å kjøpe seg nye klær, tulla! Hun ble fantastisk fin i et nytt antrekk, veldig vakker kone og heldig mann! Og jeg har fixet sko til sikkert mammas store ergrelse. Og igjen har vi fått erfart at teltet slettes ikke tåler mer enn morgendugg og tåkeyr, så vi veksler mellom nattesøvn i bil og telt. Men vi klager ikke, for vi er så heldige og har det fantastisk fint på tur! Og Namibia har vært helt supert!! Anbefales på det sterkeste til alle eventyrlystne!

 

 

SJÅ HER MAMMA; "NYE" SKO!!!!

SJÅ HER MAMMA; HESTEHALE!!!